Det er hele ti dager siden sist jeg postet noe, og så mye har skjedd siden den gang. Altså, det skjer ting nærmest hele tiden enten jeg er i Fredrikstad eller hjemme på Nøtterøy og det er både gøy og slitsomt. Jeg fant jo ut for en stund siden at det å game eller se på serier hele dagen har blitt rimelig uinteressant med tiden, og jeg setter dermed så stor pris på at noen tar initiativet til å gjøre noe når jeg ikke har modigheten til å gjøre det samme (det er jo ikke alltid det er like enkelt å ta intitiativet til samtaler, for eksempel).
I dag fikk jeg et minne på facebook. Det var et blogginnlegg fra 2017, og det het «Zombiewalk Nøtterøyedition». Jeg gikk gjennom arkivet her for å finne det fordi jeg alltid er nysgjerrig på hva og hvordan jeg skrev for 1-6 år siden. Jeg har nemlig hele seks år med blogginnlegg her på Fialita, i tillegg til noen jeg har klart å gjennoprette fra andre bloggnavn helt tilbake til 2012 (disse ligger på pcen). Noen ganger har jeg ekstremt lyst til å reposte disse innleggene når jeg får de opp som minner på facebook, men det er alltid noe som stopper meg. Det er tøft å lese disse innleggene. Det er vondt, det er sårt og det er veldig trist. Jeg håndterte ting veldig annerledes for bare ett år siden, for ikke å snakke om tilbake i 2017 – og jeg tåler en hel del mer. Da kommer vi nemlig tilbake til det faktum at det skjer ting hele tiden nå. På denne dagen for akkurat fem år siden skrev jeg et innlegg om hvor utmattet jeg var etter at det hadde skjedd mye den siste tiden, og jeg beskrev også hvor mye energi bare vanlige dagligdagse gjøremål tok. Uansett.. På en måte så er jeg redd for å dele disse innleggene fordi det er en hel del folk som kjenner meg nå, som ikke kjente meg da. De aller fleste mennesker utvikler seg gjennom årene, og jeg er absolutt intet unntak. Det jeg er litt redd for er å bli dømt i dag for den personen jeg var for fem år siden. Ikke det at jeg har noe å skamme meg over eller å være lei meg for, men jeg er redd det kan skremme bort mennesker jeg har i livet mitt i dag. Livet mitt var generelt mye dårligere på grunn av den psykiske helsen min, og jeg både oppførte meg og tenkte på en helt annen måte enn det jeg gjør i dag. I dag trives jeg med at det skjer ting, i dag trives jeg med å kunne være sosial. Jeg føler likevel at det innimellom oppstår usikkerhet mellom meg og andre mennesker til tider, på grunn av det sosiale – så det har ikke forandret seg helt. Likevel går også dét bedre. Liker jeg hvertfall å tro. Jeg er likevel ganske sårbar på det sosiale, og det tror jeg at jeg alltid kommer til å være på grunn av Aspergers syndrom, eller autismespekterforstyrrelse, som det heter nå.
Her er et utdrag fra Zombiewalk Nøtterøyedition, og her kan du lese hele innlegget om du vil.
«Jeg går rundt i en sky av konstant utmattethet. Jeg føler meg som en zombie i en ukeslang zombiewalk gjennom byens gater, til tross for at jeg ikke engang vandrer gatelangs. Den siste uken har det vært noe så og si hver dag. Når man da tenker over hvorfor jeg ikke fikk til å fullføre skolen og ikke har jobb så vil det automatisk (hvertfall logisk) si at denne uken er mer enn jeg kan takle. Det har vært uventede hendelser med mye sorg. Det var en spontan unghundsjekk av Saga fordi Vestfold dyrehospital hadde ledig. Kommunepsykiatri. Vond og frustrerende blodprøvetaking og aller verst – i morgen skal jeg til tannlegen.
Ting som blodprøvetaking (serumspeil for det meste) og tannlegetimer er ting som uansett hvor lang eller kort tid jeg har på å forberede meg, henger over meg og stjeler kreftene mine. Jeg får panikk og er nær besvimelse når det gjelder blodprøver. Jeg har riktignok blitt flinkere takke være de fantastiske sykepleierne på legesenteret mitt, men i dag var 3. forsøk da de var tomme for «butterfly» sist og at det har blitt en del surr. Med andre ord veldig slitsomt for en aspergerhjerne. «
Noe som ikke har forandret seg helt er det med blodprøver. Det krever fortsatt en del energi og mot, men i dag tar jeg dem alene. Det er en gigantisk fremgang, og bedre kan det vel ikke bli. Jeg har fortsatt de samme fantastiske sykepleierne fordi jeg tilhører samme legesenter enda, og de er mye av grunnen til at det har blitt så mye enklere. Noe som ikke har forandret seg i det hele tatt er tannlegen, men her er det snakk om nærmest en fobi, og jeg er 100% sikker på at dette er en normal menneskelig frykt for noe, og har absolutt ingenting med for eksempel autisme å gjøre.
Det føles egentlig ganske godt å kunne dele hva jeg har skrevet tidligere til tross for at jeg er litt stresset for at folk skal ta avstand på grunn av hvordan ting var før. Men hvis de gjør det, var de egentlig glad i meg in the first place?
