Den siste tiden har vært preget av både ekstremt høyt – men også ekstremt lavt stemningsleie. Det har skjedd så utrolig mye og blogglyst har vært på topp, men også helt på bunn. Da den har vært på topp har jeg derimot ikke hatt «tid» fordi det har vært så mye annet å gjøre og å finne på. Da den har vært på bunn så har det åpenbart vært et ekstremt stort steg å i det hele tatt åpne google chrome. Jeg har til og med hatt en del dager nå hvor jeg isolerte meg helt, så med andre ord har den siste tiden vært så langt fra stabil som overhode mulig, og er det noe man trenger når man har både asperger og bipolar så er det nettopp det – stabilitet. Jeg har egentlig så altfor mye å fortelle, men mye egner seg ikke på en blogg. Det egner seg vel strengt tatt ikke oppi hodet heller, fordi det skaper så altfor mye kaos og frustrasjon. Frustrasjon er også et nøkkelord oppi det hele. For å si det som venninnen min og jeg kom frem til i går kveld; det er mye merkelig folk som blir sluppet løs (underforstått drittsekker man møter på enten apper eller på byen). On that note – man trenger ikke engang en datingapp. Instagram DM er nok.
Det er så merkelig, slik det har blitt. Det er så lett å komme i kontakt med folk. Det finnes både positive og negative sider ved det, og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er den eneste med den opplevelsen.
Det mest positive jeg har opplevd ved det å kunne få kontakt med noen så lett må være at jeg har møtt ei fantastisk jente jeg er så heldig å få kalle venninnen min. Nå har vi vært i Oslo og chillet to ganger i løpet av to måneder, og vi møtes også på konserten neste uke! Herlighet, så glad jeg er for å ha møtt henne (slenger med noen bilder fra forrige Oslotur).
