I ulendt terreng

Jeg sitter her nå, midt på natten, og tenker på dette. Jeg får det nemlig ikke ut av hodet. Jeg er på vei mot et sted hvor jeg må glemme de siste fem årene av livet mitt. Jeg må vel ikke nødvendigvis glemme det, men akkurat nå gjør det for vondt til å huske. Jeg hadde aldri trodd at dette faktisk ville skje. At det som nå skjer noen gang ville blitt mulig. Det var så fjernt fra virkeligheten som det skulle gå an, frem til en høstkveld i fjor.

Det har ikke sunket helt inn før nå, og det har vel ikke 100% sunket inn heller, men jeg er på vei dit. Den første julen og den første nyttårsaftenen. Den første bursdagen også, teknisk sett. Men det var før jeg fikk håpet knust. Håpet om den fremtiden jeg en gang var så sikker på at jeg skulle få.

Kjærlighetssorg. Det gjør så vondt. Jeg har innsett nå at jeg ikke egentlig har hatt kjærlighetssorg før. Det har i det minste aldri gjort så vondt. Det minner meg egentlig mest om da jeg mistet bestevenninnen min. Det som føles som en bunnløs sorg. Når det føles som hjertet er revet ut av brystet – og i tillegg er det noen som tramper på det. For hjertet ditt er verdiløst nå. Det betyr virkelig ingenting. Det som riktignok er aller verst er når de andre går videre, mens du fortsatt sitter fast på stedet hvil.

Jeg aner ikke hvilken retning jeg skal ta. Klarer jeg i det hele tatt å ta en retning? Hva hvis jeg blir sittende her, på det samme rommet med de samme tankene, slik som jeg snakket om i høst? Klarer jeg i det hele tatt å virkelig stå på mine egne ben? De har jo alltid virket så ustøe.

Jeg skal prøve å se fremover. Prøve å stå på mine egne ben. Være selvstendig. Møte nye mennesker. Jeg har allerede prøvd meg ute i verden med helt nye mennesker og det har gått så som så. Det ble nye skuffelser og nye skrubbsår. Likevel reiser jeg meg igjen. Jeg må jo det. Det er vel en fin fremtid som venter på meg også?