Igjen prøver jeg å psyke meg opp til å skrive noe, hva som helst, et eller annet jeg kan publisere. Et eller annet for å skape interesse. Samtidig psyker jeg meg ned. Jeg tør ikke. Jeg er jo faktisk verdiløs, er jeg ikke? Det er det hodet mitt sier, gang på gang, dag etter dag. Jeg er ustabil. Jeg er så sinnsykt ustabil. Høyt og lavt, opp og ned. Hele tiden. Jeg prøver likevel å skjule det når noen spør. «Joda, det går fint», sier jeg i telefonen, mens jeg prøver å le det bort. «Åja, jamen da går det jo bra med deg da», får jeg tilbake. Jeg legger jo opp til det selv, men det gjør likevel vondt å høre. Om jeg bare kunne vært ærlig. Om jeg bare kunne sagt det jeg egentlig følte, uten å være redd for å bli dømt. Den angsten. Den jævla angsten. Den krøp frem når jeg leste beskjeden fra blogg.no også. «Denne bloggen er ikke flyttet over til blogg.nos nye publiseringsløsning og slettes fra plattformen 9. april.». Jeg kan riktignok søke om å få fortsette her, men det knøyt seg i magen. Jeg må skrive hvorfor jeg vil beholde bloggen min. Gi en begrunnelse for hvorfor jeg skal få lov til å fortsette å skrive. Men hva hvis jeg ikke er viktig nok? Hva hvis jeg ikke er verdifull nok? Hva hvis. Den kjenner jeg godt. «Da er det vel ikke meningen at du skal blogge da», fikk jeg høre i går. Jeg prøvde å svare. Prøvde å skrive en forklaring, men det gikk ikke. Jeg ville så gjerne forklare at angsten sitter hardt i. Angsten for å være i veien, for å ikke være verdifull nok, for å være uviktig i den store sammenhengen. Det første jeg tenkte var at jeg like så godt kunne ta livet mitt, for jeg kjenner jo en ekstrem frykt for alt. Da er det vel ikke meningen at jeg skal leve da. Jeg begynte å gråte.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan ha angst for alt. Det føles som om det burde være så mye mer – et annet navn – når det har blitt sånn her. «Ustabilisert bipolar lidelse», svarer psykiateren. Jasså du, er jeg ustabil? Når skal jeg bli stabil da? Når jeg går på enda flere medisiner? Eller når jeg ikke orker å kjempe meg opp og frem lenger? Da blir jeg jo stabil, men på en så negativ måte at det ikke er verdt å leve. Dét er ikke noe alternativ. Den motivasjonen for å kjempe minker riktignok, minutt for minutt. Det skjer så mye i livet mitt, samtidig som det skjer så lite. Jeg har så lyst til å skrive, slik jeg gjorde før. Jeg har mange bilder jeg kan bruke til enkle, risikofrie blogginnlegg. Likevel poster jeg de ikke. Stillheten er så mye tryggere enn å heve stemmen.
Livet føles litt som denne karusellen innimellom.
Det er fryktelig vondt å slite med slike ustabile følelser. Jeg håper du klarer å se at du har en stor verdi, selv om angsten ikke tillater at du kanskje føler det sånn. Jeg heier på deg og livet ditt, selv om jeg ser det er tøft for deg <3 Du er god nok som du er, selv med alle dine utfordringer. Du kan kun bli sterkere, selv om du nok føler deg svak til tider, så er du her, og det er både viktig og et tegn på styrke <3 stor klem til deg Padme Sophie, skulle ønske du så hvor verdifull du er <3
Tusen takk for en nydelig kommentar! <3 Stor klem tilbake <3
Nydelig innlegg!
Tusen takk!
Hei c: Beklager at jeg blander meg når jeg ikke kjenner deg og ikke har kjennskap til situasjonen din, men har du noe erfaring med kognetiv terapi og eksponeringsterapi? Hvis ikke ville jeg vurdert å ta det opp med psykologen din og se om det kanskje er noe som kunne ha hjulpet deg.
Og ellers vil jeg bare si at jeg relaterer meg til det du skriver, og at du ikke er alene. Og jeg håper du søker om å få flyttet over bloggen din, for det virker som om denne bloggen er et sted der du får litt utløp for de tingene som du ikke greier å si høyt til de rundt deg – og det hjelper enormt å bare få ting litt ut uansett i hvilken form det er, og det er grunn nok til å fortsette å blogge 🙂 Og du er ikke verdiløs, du er bra nok og du fortjener å leve og ha et godt liv – men for å komme dit er det viktig at du ikke gir opp! Fortsett og kjemp, det er et helvette – men når du en dag har kommet deg igjennom det og har kommet deg til et sted der angsten ikke lengre kontrollerer deg vil du se at det var verdt det, at du var verdt det. Jeg håper oppriktig at du kommer deg dit, jeg heier på deg <3
Hei! Null problem. Jeg har gått i kognitiv terapi gjevnt i 12 år allerede.. Eksponeringsterapi er prøvd utallige ganger de siste 7 årene, uten hell. Har god erfaring i psykiatrien, hehe..
Jeg tenker litt på det med å søke og veier for og imot. Jeg vet ikke om det er «like greit» å gå over til en egen hostet wordpressblogg for å «eie» innholdet mitt mer og å være selvstendig. Det grubles over store deler av dagen, hver dag, akkurat nå. Tusen takk for en veldig, veldig fin kommentar <3