Inspirasjonen som forsvant

Advarsel: sterk ordbruk

Inspirasjonen min har over lenger tid vært borte. Den har vært så borte at jeg ikke engang visste hvor jeg skulle lete. De som har fulgt blogginnleggene jeg har postet i høst kan forstå til en viss grad, men jeg har ikke vært 100% ærlig om hvor ille ting har vært. Nå derimot er det som om en stor, tung sky har blitt borte fra livet mitt. Som om 20kg med stein er løftet fra skuldrene mine. 

Denne uken var spesiell og vond. Jeg måtte slutte på en medisin som vi vet at fungerer veldig godt for meg og angsten. Den angsten som overskygger alt, til og med de største humørsvigningene og mer ekstreme aktivitetene. Til en viss grad bra, men likevel dårlig da jeg har sittet fast i det som virket som et uendelig mørke. Jeg begynte på disse medisinene i høst, og de hadde en positiv innvirkning, nesten med en gang. Problemet er bare at jeg ikke har råd til å kjøpe den. Jeg får alltid frikort i løpet av mai på grunn av alle medisinene mine, legetimer og behandling hos privatpraktiserende psykiater, men både denne og en annen medisin vil ikke helfo dekke – til mitt bruk. Vi gikk over til en annen medisin som helfo mener fungerer like bra, og jeg gikk rett i «kjelleren». Jeg har ikke vært suicidal på en stund, men dette grenser til hvor jævlige jeg hadde det da jeg først ble ordentlig syk i 2010. Etter noen dager, nærmest i transe av depresjon og kaos, ble det sendt en e-post til psykiater og jeg fikk beskjed om å begynne på de fungerende medisinene igjen, med en eneste gang. Plutselig, i løpet av kort tid, ble alt det vonde i hodet borte. Nå skal jeg gå på de til over jul (med det jeg fortsatt har igjen i boksen), før det blir mer eksperimentering. Jeg er usikker og redd, men enn så lenge skal jeg nyte å ikke ha tankekaos og kunne tenke positivt igjen.

En bekymringsløs jente som koser seg i kulda i hagen. Jeg har savnet deg.