Okei, så jeg oppdaget at jeg 100% ødela døgnrytmen på mandag ved å sitte oppe til klokken 3. Den er utrolig kjip ettersom jeg hadde kommet inn i en døgnrytme de siste 2 ukene hvor jeg har stått opp klokken 8, tross at jeg ikke har fått sove før halv tre på morgen. Launch var vel strengt tatt ikke noe å skryte av heller da min server var den eneste som krasjet, og det skjedde 23:57, så det var til og med før expansionen kom live. Vi brukte litt over én time på å kunne komme inn på serveren igjen, og gjett hva? Da Ele, R og jeg spilte i går så krasjet serveren vår da også. Det var visst en annen server som gjorde det også, men det er ganske få i forhold til alle serverne som finnes. Vi tuller med at Blizzard Activision er et «small indie company» da det ikke er stort å gjøre når de ikke sørger for at serverene ikke får problemer når det er mange som spiller. I skrivende stund (13:16) er jeg nummer 1544 i køen for å komme inn og beregnet tid er 42 minutter – så vi får se. Både Ele og R er også i kø, så vi får spille litt når alle endelig er inne.
Vi har «kun» kommet til 54, mens andre allerede er level 60. Jeg føler litt på det akkurat nå, at jeg har ting som skjer in real life slik at jeg ikke kan sitte å konstant spille, sånn som mange andre. Ikke misforstå; jeg er jo selvfølgelig glad for at jeg har et liv som består av mer enn gaming! Men noen ganger så er det kun dét jeg vil gjøre, og spesielt nå. Har jo fått kommentarer som «er du bare 54? jeg er 60 og vi skal begynne med ting nå, blir du med?». Exsqueese me (som jeg sier, haha), jeg har ting som skjer irl faktisk. Men jeg fikk et annet syn på det i går også, av en jeg spilte med tidligere; det kan godt hende at de som sitter og konstant spiller egentlig skulle ønske at de hadde ting som skjedde. At mange av de kanskje er alene, og ikke har noe annet å gjøre. Det er jo egentlig trist å tenke på, og som jeg skrev over her så er jeg jo glad for at jeg har ting som skjer, selv om noe av det kanskje er litt trist, vondt eller frustrerende.
Jeg ble nesten helt ferdig med julegaver i går, og herlighet så glad jeg er for det. I fjor blåste jeg bort alle pengene mine i desember, og i år har jeg valgt å snakke med folk om å ikke gå over styr og heller legge kjærlighet i gavene i stedet for penger. Jeg har alt under kontroll og mangler kun å bestille noen greier på nett. Jeg tror likevel at de rundt meg blir glade da, ettersom alle gavene er nøye plukket ut til dem. Jeg vet det jo egentlig, det med at det er tanken som teller, ikke pengene som er brukt. Bestevenninnen min Marty skrev et veldig fint innlegg om det, rett før hun dessverre døde i 2017.
«Jul og samfunnspress»
23. november 2017
Hvert eneste år rundt denne tiden, så er det alltid mye press på hva man skal kjøpe i julegaver, men også hva man ikke kan kjøpe. Nordmenn bruker mange tusen(nærmest 6000-7000 tusen hver) hvert eneste år på julegaver, men hva med de som ikke har all verden med penger og muligheter til å få ordnet julegaver? Det er veldig trist, fordi det er det presset om å gi mer enn det man selv har råd til, på tross av det familiemedlemmer og andre sier «Ikke tenk så mye på at det skal koste så mye», så forventer enkelte allikevel at det skal koste mer. Jeg har selv i alle år følt at jeg må gi mer enn det jeg har råd til, fordi jeg vil ikke at noen skal føle seg urettferdig behandlet, så må jeg være rettferdig, men jeg kunne selvsagt gitt gaver til en verdi av 100-200 kroner hver, men ville det ha vært bra nok? Jeg mener, det er jo tanken som burde telle, men det er alltid noen som vil ha akkurat det de ønsker – om det er en gaming data til 10 tusen eller om det er en klokke til 500 kroner. Det er ikke at jeg mener å rakke ned på andre, men det er slik jeg føler det hvert eneste år, på tross av at tanken er alltid god bak en gave, det er bare.. Det samfunns-presset over å gi mer, for man vil ikke være sær heller.
Jeg tror dette har mye å si om det å kunne passe inn i samfunnet og ikke være den kjipe i familien,
men jeg tenker jo at julaften er noe man bør glede seg til på grunn av kjærligheten vi burde ha til hverandre enn til gavene.
Dette var noe jeg følte på den gangen, og det er noe jeg føler på nå også. Men jeg tror at i år har jeg fått det til. Det ble egentlig litt for mye digresjon her, men jeg husket at hun hadde skrevet et innlegg om akkurat det med julegaver, så jeg ville bare gjengi det her.
Tilbake til WoW; serveren Ele, R og jeg spiller på ble nettopp offline for en «oppdatering» eller reparasjon eller hva det nå var så hurra for det. Forhåpentligvis er det ikke like kjipt å spille når den er oppe og går igjen!
WoW update
Okay, so I realized I 100% ruined my sleep pattern on Monday by sitting by my computer until 3 in the morning. It’s incredibly annoying as I’ve been waking up at 8 the last 2 weeks and I’ve been able to do a lot of stuff by doing so, even though I sometimes can’t sleep until 3. Launch was strictly speaking nothing to brag about anyway, since the server I’m playing on was the only one to crash and it happened at 23:57 so the expansion hadn’t even come online yet. We spent a little bit more than an hour to be able to get into WoW and guess what? When Ele, R and I played yesterday our server crashed once again. Apparently some other server also did at one point, but that’s very few compared to how many servers there are. We’re constantly joking around about Blizzard Activision being a small indie company since we can’t really do anything when they can’t avoid servers crashing when there are a lot of people playing. As I’m writing this (13:16) I’m number 1544 in the que to come into the server and estimated time for me to do so is 42 minutes – so we’ll see. Both Ele and R is also in the que, so hopefully we can play a bit more once all 3 are online.
We’ve “only” come to level 54 while others are 60 already. I feel that one a little bit now, the fact that I have things happening in real life so that I can’t actually play constantly, like so many other people can. Don’t misunderstand, I’m happy that I’ve got a life that consists of more than gaming! But sometimes that’s all I want to do, and especially right now. I’ve gotten comments like “Oh, you’re only 54? I’m 60 and getting ready to do mythic, are you in?”. Exsquees me (as I say, hahah), I actually have things happening IRL. But I also got it from another viewpoint yesterday by someone I used to play with; it might just be that someone playing all the time wishes that they actually had something to do. That many of them maybe are all by themselves and has nothing else to do. And THAT is sort of sad, and as I wrote over here, I am happy that I have things happening, even though some of it might be sad, painful or frustrating.
I almost finished Christmas present shopping yesterday, and oh my gosh, I’m so happy about it. Last year I spent basically all my money in December so I’ve talked with people this year and we’ve agreed to not go overboard and rather put love into it and not money. I’ve got everything under control and I only lack a few things I can order online. I do think the people around me will be happy though, since the gifts are carefully thought of, especially for them. I know that in reality it’s the thought that counts, not the money spent. My best friend Marty wrote a nice post about this on her blog right before she sadly passed away from us in 2017.
“Christmas and pressure in society”
November 23rd 2017
It’s a lot of pressure around this time every year about what to buy people for Christmas, but also what not to buy. Norwegians spend many thousand (almost 6000-7000 each) every year on gifts, but what about the people who don’t have all the money in the world and the opportunity to fix presents? It’s very sad, because it’s the pressure of giving more than you’re actually able to give, even though your familymembers are saying “it doesn’t matter, it doesn’t have to cost that much”, some people still expects it to cost a lot. I’ve always felt that I have to give more than what I can afford because I don’t want anyone to feel treated unfairly so I have to be fair, and I could have bought presents worth 100-200 to each and everyone of them, but would that be good enough? I mean, it’s the thought that counts (or it should be) but there’s always someone who wants EXACTLY that one thing – whether it’s a gaming pc to 10k or if it’s a watch to 500. I’m not trying to put anyone down but that’s how I feel it, every year, even though the thought behind a gift is good, it’s just.. that pressure from society to give more, because you don’t wanna look stupid.
I think this has a lot to say about whether you fit into society or not, and not being the awful family member, but I personally think that Christmas eve is something you should look forward to because of the love we have for eachother – not the fifts.
This was something I felt really strongly back when it was written, but I feel it now as well. This year however, I think I’ve managed to do it very well. There was too much digression, but I remembered that Marty wrote a post about the whole Christmas presents thing so I just wanted to share it here.
Back to WoW; the server Ele, R and I play on just went offline for an “update” or repair or whatever it was, so yay for that. Hopefully it’s better to play when it goes live again!
