Kaoset er stort. Jeg skrev faktisk et blogginnlegg tidligere denne uken og det var klart for oversettelse før jeg kunne publisere det, men så har det gått i ett siden det og det har ikke vært én dag jeg har vært «ledig» mellom 17-19, som dere helt sikkert har fått med dere at er min favoritt tid på dagen å publisere blogginnlegg eller instagramposter. Når jeg sitter her nå (klokken er akkurat 18:01) sitter jeg å hører på det nye albumet til OnklP som så fint er oppkalt etter navnet hans, Pål Tøien. Jeg anbefaler det virkelig!
I litt over en uke etter at jeg kom hjem fra Amsterdam så har jeg vært syk. Jeg har likevel prøvd å opprettholde rutiner. Jeg slapp heldigvis unna feber, men en kraftig forkjølelse var det. Det er så deilig å føle på at jeg er frisk igjen! Men nå er det mye annet som skjer. Av flere grunner jeg vil holde for meg selv så er lagerboden min nå sagt opp, så det betyr jo at jeg må tømme den. Og jeg har begynt. Men det er overveldende – veldig overveldende. Av det lille jeg har hentet til nå så er det mye jeg ikke får bruk for lenger, så jeg bestemte meg for å prøve å selge unna litt slik at andre kan få glede av ting som er pent brukt eller ikke brukt i det hele tatt. I samme slengen tok jeg å la ut ting som har hengt i klesskapet mitt i en hel evighet uten å bli brukt. Du kan finne annonsene mine både på finn.no og facebook. På facebook er de i diverse grupper samt markedsplassen. Grunnen til at jeg føler meg overveldet er at det er en del ting. Det er i tillegg minner. En hel del minner. På en måte sier jeg nå permanent hadebra til en tid i livet mitt som ga meg både godt og vondt. Absolutt aller mest godt, men på slutten så var det også mye vondt. Det er på tide å si hade nå. Ting er over, for godt, og nå er det på tide å slutte å se tilbake på det som var. Selvfølgelig kommer jeg aldri til å glemme historien min, for den er der. Men noen ganger må man sette en strek og la ting gå. Uansett hvor vanskelig det er (ikke nødvendigvis fordi man ønsker det tilbake, for det kan like gjerne være andre ting som gjør det vanskelig).
Det er selvfølgelig andre ting som skjer også, for til tross for å være uføretrygdet så står ting aldri stille i livet mitt. Min forrige behandler sa seg veldig enig og var overrasket over hvor mye som til enhver tid foregår i livet mitt. Jeg skriver «min forrige behandler» fordi den fantastiske damen nå har blitt til min forrige behandler. Jeg mistet henne. Det er en personlig krise, men det er absolutt ingenting å gjøre med det, så nå går jeg i uvisshet om hvor vidt jeg kan få en ny behandler. Det helsesystemet vårt fungerer godt til tider, men det kan også virkelig ødelegge og skape en hel del frustrasjon når det kommer til noen områder. I tillegg til det har jeg jo også Amsterdam å «bekymre meg» over. For å avklare; de eneste bekymringene knyttet til dette er penger. Alt handler om penger. Flybilletter er ikke akkurat billig, men det er nok ikke så altfor mye bedre å skulle kjøre de 14 timene heller da man trenger bensin, mat og et sted å sove (sannsynligvis, iaf for meg som ikke er vandt til å kjøre langt) i løpet av turen. Noen mennesker er det forferdelig å være borte fra, og noen ganger har man ikke et annet valg enn å være borte fra dem store deler av tiden. Det er derfor dette med pengene bekymrer meg. Det er jo et luksusproblem, et overfladisk problem, og sikkert et problem mange vil finne teit. Men for meg er det en virkelig bekymring, og når det er virkelig for meg så spiller det ikke så stor rolle hva «alle» andre mener.
I dag har jeg også vært på en kaffedate. Et nytt kapittel er i ferd med å starte på et annet område også, og det blir spennende å se hvordan dette blir. Med andre ord er det ikke bare litt som skjer fysisk, men det er også en del som skjer psykisk og det er ikke alltid like lett å håndtere. Da må jeg ta et skritt tilbake og si til meg selv at det er greit. Det er greit å bli overveldet. Det er greit å bli sliten. Det er greit å bli frustrert. Det er rett og slett greit.
A huge chaos
It’s a huge chaos right now. I actually wrote a blog entry earlier this week and it was ready for translating before posting it but then a lot of things happened, and there hasn’t been one single day I’ve been free between 17-19 which you probably have noticed is my favorite time of the day to post here or on Instagram. When I’m sitting down now (it’s currently 18:01) I’m listening to OnklP’s new album. It’s named after himself; Pål Tøien. I can really warmly recommend it!
For more than a whole week after I came home from Amsterdam I’ve been ill. I’ve still tried my best to keep up with my day-to-day routines though. Luckily I never got a fever, but it was a pretty badass cold. It’s really nice feeling all well again! But there’s a lot of other things going on. For several reasons I want to keep to myself the lease for my storage unit is now canceled, which in turn means I have to empty it. And I’ve already started. It’s overwhelming – very overwhelming. From the little I’ve already brought home there’s a lot of stuff that don’t have any use to me what so ever so I’ve decided to try to sell some of it so other people can enjoy and use things I can’t enjoy or use anymore. While doing that I also put some things from my closet up for sale; things that have been hanging there for quite a while without being used. You can find my listings on finn.no and on facebook. On facebook it’s in several groups but also on the market place. The reason I feel so overwhelmed is that there’s a lot of stuff. In addition to that there are memories. A whole lot of memories. In some ways I’m now permanently saying goodbye to a time in my life that gave me a lot of good but also a lot of bad experiences and moments. Most of it was absolutely good, don’t get me wrong, but at the end there were also some very hard times. It’s time to say goodbye now. Things are over now, for good, and it’s time to stop looking back at what was. I obviously of course won’t forget my history, because it made me who I am. But sometimes you just have to draw a line and let things go. No matter how hard it is (not necessarily because you want it back, because there are other reasons to why ending things are difficult).
Of course there has to be other things going on right now as well, because even though I’m on disability benefits my life can’t just be calm. My former therapist agreed with this as she was repeatedly surprised that there were always stuff happening. The reason I’m writing “my former therapist” is because that fantastic lady sadly is now my former therapist. I lost her. It’s a personal crisis, but there’s nothing that can be done with that and right now I’m in limbo, waiting to see if I can get a new one. Our health care system works great sometimes, but it can also cause a lot of harm and frustration when it comes to certain things. In addition to that I have Amsterdam to worry about. To clarify; I’m not worried about Amsterdam in itself, the worries are connected to money. Everything comes down to money. Airplane tickets aren’t exactly cheap, but I don’t think driving the 14 hours down there is a lot cheaper as you obviously need gas, food and some place to sleep (most likely, at least for me because I’m not used to driving far). Sometimes it hurts to be away from certain people, but sometimes you don’t really have a choice but to be away from them most of the time. That’s why the money thing worries me. It’s a “luxury problem”. A shallow problem. A problem a lot of people find stupid. But for me it’s a true concern and when it’s real for me, it kind of doesn’t matter what everyone else thinks.
Today I’ve also been on a coffee date. A new chapter is about to begin in other aspects of my life as well, and it’s going to be interesting to see how this thing turns out. In other words there aren’t just physical things that are happening right now, it’s also things that affects me mentally and that’s not always that easy to overcome. In those times I need to take a step back and tell myself it’s alright. It’s alright to get overwhelmed. It’s alright to get tired. It’s alright to be frustrated. It’s alright.
