Jeg våget å poste et bilde på instagram her om dagen på tross av frykten for å dele noe som helst offentlig. Jeg har hatt noen dager nå hvor jeg har hatt veldig lyst til å skrive noe men den godeste herr skrivesperre har stoppet meg. Skrivesperren denne gangen kommer av en ting, og kun denne ene tingen; jeg er redd for at ting skal virke for negativt. Alt er virkelig ikke negativt, selv om jeg for det meste lever i stadiet deprimert eller helt okei. På en eller annen måte så er det bare slik livet mitt har blitt, men som jeg sa til mammi for noen dager siden «de depressive episodene er iaf ikke så alvorlige som de har vært». For det er de virkelig ikke, og det gleder meg faktisk litt når jeg tenker over det. Det er minimalt med gråting, det er minimalt med sinne og det er minimalt med selvskading selv om alle tre tingene skjer fra tid til annen. Takket være mammi så sitter jeg heller ikke stille hele dagen, for det er stadig noe som skal gjøres her og jeg er ikke typen til å sitte stille mens de jeg er glad i gjør noe de helst kunne trengt litt hjelp til. Jeg har ei venninne som to ganger i løpet av kort tid har sagt «du har jo gjort mer i dag enn jeg har gjort på en hel uke». Hun sitter i litt den samme situasjonen som meg – og herlighet så godt det er å kunne snakke med noen som forstår deg 100% når som helst – men hun har likevel et helt annet liv enn meg. Så akkurat nå sitter jeg med en følelse av stolthet for alt jeg gjør, på tross av et noe svingende og ustabilt humør. Jeg opprettholder også kontakt med en del mennesker via facebook, whatsapp eller in-game på wow og det er jeg også stolt av. Det hadde jeg ikke klart for ett eller to år siden!
Noen ganger kunne jeg riktignok virkelig tenkt meg å ta en pause fra absolutt alt, men livet (mitt) er virkelig ikke bare sånn. Nå ser det ikke ut som jeg har altfor mye som må gjøres frem mot reisen 10. februar (og ja, jeg teller ned dagene) så det skal bli litt deilig. Det er jo et par tanker som raser inni hodet nesten konstant når det kommer til reisen, inkludert litt småpanikk. Dette blir første gangen jeg reiser alene, og fly og flyplasser er ikke akkurat autist-vennlige. Jeg føler virkelig at dette ikke skal stoppe meg, så det kommer jo absolutt til å gå. Jeg bare ser ikke for meg at det å reise alene med fly kommer til å være min favoritting, men jeg har heldigvis et og annet triks for å roe meg ned litt ekstra når jeg er ute blant folk. De tre tingene er Bambi (en bamse jeg har hatt siden jeg var 7 år gammel, den er ganske liten så den passer i en veske), ørepropper (da kan jeg høre på musikk og stenge resten av verden ute) og solbriller (dette er jo åpenbart, jeg slipper å holde øyekontakt med andre mennesker). Trioen har reddet meg i øyeblikk ute og jeg er så glad for at jeg fikk det tipset på tumblr for noen år tilbake! Kanskje det kan hjelpe andre også, ved at jeg deler det her.
I dag har jeg vært med den communityen jeg har snakket om før og spilt WoW og jeg har storkost meg. Det viste seg at jeg teknisk sett ikke trengte det vi gjorde i dag likevel, men jeg fikk enda en sjanse til å utfordre angsten min og å være sosial med andre enn de jeg er sosial med omtrent hver dag. Innimellom må jeg til og med snakke og selv om vi «bare» var 11 stykker var dette en utfordring for meg ettersom jeg ikke er vant til disse gruppene lenger. Tidligere både streamet (jeg vil veldig gjerne starte igjen) og raidet jeg og da var vi alt fra 10 til 14 stykker og på den tiden gjorde det meg ingenting. 14 var for så vidt grensen min og da var et raid med 20 stykker for mye. Det er litt godt å komme inn i det igjen og jeg tror virkelig jeg skal komme meg tilbake til streaming da det i bunn og grunn er veldig gøy. Da blir det enda mer gaming, så da må jeg få fikset den planlagte «katteluken» slik at Saga kan gå inn og ut av rommet mitt som hun vil selv om jeg har lukket døren inn til soverommet.
Hjertet mitt banker enda litt fort etter at jeg snakket i den gruppen med 11 stykker men det var verdt det. Lørdagen min endte opp fin likevel (vi er faktisk bare i midten av dagen, men jeg er ganske sikker på at resten blir fin også) så da ønsker jeg alle som titter innom her en super lørdag også! Vi snakkes ganske snart.
It’s worth it
I built up some courage and posted a photo on Instagram the other day despite the fear of sharing any kind of stuff online. I’ve had a few days now where I’ve really wanted to write something but Mr. Writersblock is back at it again. The writers block this time is because of one simple thing; I’m scared I’m going to come off as too negative. Because everything isn’t negative even though I live in a depressed or okay ish state. Somehow my life ended up like this but like I told mammi a few days ago «at least the depressive episodes aren’t as bad as they could’ve been». Because they really aren’t, and that makes me kind of happy. There’s barely any crying, anger or self harming even though all three of them happens from time to time. Thanks to mammi I’m not spending my days sitting completely still either, because there’s basically always something to do here and I’m not the type of person to sit still when someone I love is doing something they could use help with. A friend of mine has told me twice the last few weeks that «wow, you’ve done more today than I’ve done for the past week». She’s in basically the same situation as me – and wow it’s amazing to have someone to talk to who understands you 100% — but her life is also different from mine. So right now I’m proud of everything I do despite my unstable mood. I also keep in touch with people via facebook, whatsapp or in-game on wow, and I’m so proud of that as well. I wouldn’t have done that a year or two ago!
Sometimes however, I do wish I could take a break from everything but that’s not how (my) life works. Right now it doesn’t look like I have too much stuff to do before my trip to Amsterdam February 10th (and yes, I’m counting the days) so that’s going to be nice. There are a few thoughts racing through my head when it comes to the trip though, including a slight panic. This is the first time ever I’ve traveled alone and airports and airplanes aren’t exactly autist-friendly. I really don’t feel like that’s going to stop me though, so I’ll make it. I just don’t see flying alone as my favorite thing to do anytime soon, but I do have some tricks up my sleeve to calm me down a little bit extra when I’m out and about. The three things are Bambi (it’s a reasonably small plushie so it fits in my purse and I’ve had him since I was 7), earbuds (because I can listen to music and shut the rest of the world out) and sunglasses (this is obvious, I don’t have to keep eyecontact with other people). That trio has saved me on multiple occasions and I’m so glad I saw that trick on tumblr a few years ago. So maybe I can even help someone by sharing it here.
Today I’ve been with the community I’ve talked about earlier, played WoW and had a great time. It turns out I didn’t really need the thing we were doing after all, but it was still an opportunity for me to challenge my anxiety and to be social with people I don’t socialize with basically every day. Sometimes I even have to talk in the voice chat, and even though we were «only» 11 people it really was a challenge because I’m not really used to that huge crowd thing anymore. Earlier I was actually streaming (I really want to get back into it again) and raiding and back then we were between 10 and 14 people and I didn’t mind it at all. I mean, my limit back then was 14 people, so raiding with 20 was absolutely out of the question. It feels nice to ease bak into it again and I think I really should get back to streaming as I really enjoy it. If I do that I’ll have to play WoW a lot more though, so I really need to get that planned «cat door» up so Saga can walk in and out of my bedroom even though my door is closed.
My heart is still beating fast after talking in that group with 11 people but it was absolutely worth it. My Saturday turned out really nice after all (I know we’re just half way through Saturday but I’m pretty sure the rest will also be amazing) so I truly wish everyone who reads this a great Saturday! We’ll speak soon.
