Mimrestund

Takket være kompisen min som hjelper meg med mye av det tekniske ved bloggen fikk jeg til å se noen gamle innlegg fra de tidligere bloggene mine. Fy søren, så rart! Noen av bildene og innleggene går 8 år tilbake i tid, og man kan trygt si jeg har forandret meg siden da. Noen forandringer har selvfølgelig skjedd naturlig etterhvert som jeg har blitt eldre, men noen forandringer har også skjedd på grunn av traumatiske hendelser. Jeg føler at mye av det var synlig gjennom skrivingen, både med hva jeg skrev og hvordan jeg skrev det. Jeg valgte å lagre alt av bildene jeg fant, sånn i tilfelle internett bestemmer seg for å ta kvelden (en metafor, yay!). En av bloggene jeg fant innlegg fra var min aller første blogg, Fiaas. På det tidspunktet, i 2011, skrev jeg mer om hverdagen min enn jeg skrev om den psykiske helsen min. Rundt da var jeg midt oppi det å finne både medisiner og forskjellige behandlere som kunne hjelp meg – og jeg forandret meg stadig som person. Det eneste som virkelig satt gjennom alle forandringene var min kjærlighet for Japan og all things kawaii (kawaii betyr søt på japansk, for de som ikke vet det). På denne bloggen fant jeg desverre ingen bilder, og det irriterte meg en smule da jeg er ganske sikker på at jeg var rimelig søt på den tiden, haha. På bloggen så jeg at jeg skrev veldig lite i hvert innlegg, men det ble likevel veldig populært. På et tidspunkt hadde jeg mellom 200 og 300 unike IP adresser innom på bloggen hver eneste dag og jeg ble stoppet på gaten både i Tønsberg og Oslo, både for hvem jeg var og hva jeg skrev, men også for å på en måte være den offisielle Hello Kitty’en på conventions i Norge. På den tiden hadde jeg også veldig god kontakt med den offisielle Cookie Monster (Shookie!) i hele Europa. Jeg opplevde utrolig mye på få år og jeg opplevde at jeg måtte si farvel til skolegang på en stund i 2014. På dette tidspunktet skrev jeg flere og mer innholdsrike blogginnlegg ganske så ofte da jeg opplevde utrolig mye bra sammen med min daværende kjæreste og samboer. Jeg merker nå hvor sårt det er å lese om veldig, veldig mye fra fortiden min. Jeg var både friskere, men også sykere, på en eller annen merkelig måte. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare tankegangen min på akkurat det, men det er vel egentlig ikke så altfor viktig heller. I 2014 gikk jeg gjennom 1 av 2 av de største øyeblikkene i livet mitt, nemlig å flytte hjemmefra. Jeg flyttet et stykke unna familien min, og opplevde i ett og et halvt år å bo i mitt eget hus. Det var en utrolig stor opplevelse, og jeg hadde det både godt og vondt på den tiden der. Jeg skrev mye om hvordan livet var ganske tøft – for det var det virkelig. Den gangen, da jeg var 19, opplevde jeg mye motgang fra systemet og jeg slet med lange, rimelig alvorlige episoder med depresjon. Jeg hadde riktignok en kjæreste som passet utrolig godt inn i livet mitt slik det var da, og han var akkurat den jeg trengte da.

Etter å ha lest gjennom noen (les; mange) gamle blogginnlegg innså jeg noe. Blogginnleggene trenger ikke å være så alvorlige eller seriøse, og de trenger ikke å være så altfor lange. Oppdateringer om fine ting som skjer, bilder av Saga, bilder av meg og min varierende klesstil (jeg skifter mye mellom relativt søt Hime gyaru og Hime kaji stil og goth), men også prøve å få ut noen av tankene mine når kaoset står på som verst. I 8 år har skrivingen min hjulpet meg ekstremt mye, men jeg har også hjulpet utrolig mange andre. Jeg fikk gjevnlige e-poster fra foreldre, ste-foreldre og lærere og jeg fikk en stor mengde kommentarer om leseres både positive og negative opplevelser i livet som jeg gjerne svarte utfyllende på for å strekke ut en hånd til de som trengte det mest. Dette er noe jeg så veldig gjerne vil klare å oppnå igjen, selv om jeg skjønner at det (hvis jeg jobber veldig målrettet, og det vet jeg jo at jeg egentlig klarer) kommer til å ta tid, og jeg kan heller ikke gjøre det alene. Jeg er avhengig av lesere som både kommenterer og deler, som gir meg konstruktiv kritikk (jeg har ekstreme vansker å skille mellom konstruktiv og bare ondsinnet kritikk, men jeg har alltids noen rundt meg som jeg kan spørre om hjelp til å tolke det) og generelt tilbakemeldinger på hva jeg skriver og deler. Så her jeg sitter nå håper jeg virkelig, inderlig at jeg kommer til å klare det. ♥♥♥

A trip down memory lane

Thanks to a very good friend that helps me with the technical stuff surrounding my blog I managed to find some posts from my old blogs. Oh my, that was weird! Some of the pictures and posts are actually 8 years old and one can safely say that I’ve changed since then. Some of the changes happened naturally as I grew older, but some also happened because of traumatic events that I went through. I feel like a lot of those changes were visible through my writing, with both what I actually wrote, but also how I wrote it. I chose to save all of the posts and pictures I found, just in case the internet decides to take a break. One of the blogs I found entries from was my very first blog, Fiaas. At that point, in 2011, I wrote more about my everyday life than I wrote about mental health. At that time I was in the middle of finding medications and different types of therapy that would actually help – and I changed a lot. The only thing that really stuck with me was my love for Japan and all things kawaii (kawaii means cute in japanese, for those of you that didn’t know that). I sadly couldn’t find any pictures on that blog, and it kinda annoyed me because I’m pretty sure I was very cute back then, haha. I discovered that on this blog I wrote very little in every entry, but I was still pretty popular. At one point I had between 200 and 300 unique views on my blog every day, and people stopped me when I was outside both here and in Oslo, because of who I was and what I wrote, but also because of the fact that I was basically the official Hello Kitty on conventions in Norway. I was a good friend of the official Cookie Monster (Shookie) in Europe as well. I experienced a lot in only a few years, and I discovered I had to say goodbye to school for a while in 2014. Around this time I wrote a lot of posts as well as them being very copious often since I experienced a lot of nice things with my at-the-time live-in boyfriend. Reading so much from my past actually made me feel pretty sad. I was both healthier, but also more (mentally) ill than I am now in some kind of weird way. I don’t really know how to explain my train of thought on that one, but I don’t think that’s important. In 2014 I went through 1 of 2 of the biggest changes in my life, moving out from my mom’s. I moved kind of far away from my family and for 1 and a half year I had my own house. That was a huge experience, and I had a great but also not so great time. I wrote a lot about how life was kind of tough – because it really was. Back then, when I was 19, I experienced a lot of conflicts and difficult stuff connected to «the system» and I struggled with depressed episodes that lasted long, but they were also extreme. What I had though was a boyfriend that fit perfectly into my life the way it was, and he was exactly what I needed at the time.

After reading through some (read; a lot) of old blog entries I realized something. My blog posts don’t have to be so serious and they don’t have to be that long either. Updates on nice things, pictures of Saga, pictures of me and my ever changing style (I switch between relatively cute Hime gyaru and Hime kaji and goth), but I can also try to get some of my thoughts written down when the chaos is at it’s worst. Writing has helped me so much during the past 8 years, but I’ve also helped a lot of others. I used to get e-mails from parents, step parents and teachers, and I also got a lot of comments about my readers both good and bad experiences in life that I gladly replied to, to reach out a hand to the people who needed it the most. This is something I really wan’t to experience again and even though I know that (if it’s something I work very hard to accomplish, and I know how hard I can work) it’s gonna take a lot of time, and that I can’t do it alone. I’m dependent on readers that both comments and shares, and who gives me constructive criticism (I have a hard time understanding the difference between constructive criticism and mean criticism but I always have people around me that can help me understand which one it is) and in general feedback on what I write and share. So here I am, hoping a lot that I’ll manage to reach that goal ♥♥♥