I noen situasjoner kommer de vanligvis svake autismesymptomene veldig godt frem hos meg. Jeg er flink til å både skjule det og å la vær å si ifra til de rundt meg, men selv føler jeg veldig på det. Jeg føler på at jeg ikke er som alle andre og at jeg ikke fungerer som alle andre. I mangel på et annet ord, så kaller jeg det at jeg føler meg defekt.
Det handler ikke bare om asperger, de ekstreme stemningsleiene mine eller angsten. Det handler ikke bare om ting jeg har opplevd. Det er en kombinasjon, så vær så snill- aldri tenk at noen andre med depresjon, angst eller autisme nødvendigvis føler seg defekt. Noen er faktisk ganske lykkelige. Jeg derimot..
Jeg føler meg som et ødelagt leketøy. Du vet når barn legger fra seg bamsen eller lekene sine og aldri plukker dem opp igjen, nettopp fordi de er ødelagte? Ja, akkurat slik. En bamse kan man sy, og et leketøy av plastikk kan man kanskje lime, men et ødelagt menneske? Et defekt menneske? Hvorfor gidde å bry seg? Vi lar det ligge, vi lar det være.
Jeg har riktignok opplevd å bli tatt på alvor av en fastlege, for aller første gang i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig. Men foreløpig føles det for godt til å være sant. Jeg har fått en fantastisk behandler jeg ikke aner utdannelsen til i psykiatrien her på Nøtterøy, og jeg har en fantastisk og energisk dame jeg snakker med fra autismesenteret. Men også det føles for godt til å være sant. Jeg klamrer meg til håpet om at det kommer til å fortsette slik, men du vet hva ordtaket sier?
«Er noe for godt til å være sant, så er det som regel det.»
Noen ganger føler jeg meg mer som en alien. Eller.. et monster. Altfor mange bruker alien for å beskrive at de ikke føler seg som «mannen i gata», spesielt nå med creepy cute, pastel goth og alt det der som er in. Alien er fint, men monster? Enda bedre.
For meg kan en klem føles som den verste torturen om jeg er langt nede. Det kan føles som tusenvis av nåler som stikker meg over hele kroppen, eller flammer som slikker seg oppover kroppen min, helt fra tærne og opp til hodet. Jeg venter på å dø av smerten, men det skjer ikke. Det er tross alt bare en klem eller noen armer som holder rundt meg. Andre ganger føles det godt, og det finnes ingen fasit på hva jeg ønsker i en gitt situasjon.
Hvordan kan jeg da forvente at andre forstår?
Jeg løper, jeg faller. Jeg reiser meg opp og børster støvet av klærne mine før jeg starter å løpe igjen.
#aspergerssyndrom #asperger #autisme #depresjon #angst #psykiskhelse #tanker #helse
Jeg vet ikke om det er en trøst, men jeg vet veldig godt hvordan det er å være et monster, og alle de tingene som gjør så psykisk vondt, at det blir vondt fysisk også.
Du er en fantastisk person og ikke bare det, men ufattelig sterk! Det har jeg sagt og ment alle de årene vi har kjent hverandre. Jeg vil alltid stå ved din side, og prøve så godt jeg kan å være en god person.
<3
Marty Beatricè: Det å vite at man ikke er alene om det hjelper jo faktisk litt.. Selv om jeg ikke unner noen andre å føle seg sånn her.
Tusen takk, fine deg <3
Jeg kjenner meg også som et ødelagt menneske og ødelegger ting rundt meg. Det fine går i stykker. Jeg går i stykker også. I takt. Det handler ikke bare om angst, depresjon, asperger, anoreksi – det handler om hele mennesket og hvordan vi har det. Takk for at du deler, er der og enda finnes.
Helene aspergerinformator: Ja.. Det handler om hele mennesket og egentlig alt.. Tusen takk.