Fake it till you make it… er ikke det en ting? Jeg tror virkelig det er det altså. Jeg er fortsatt ikke så veldig mye hjemme for øyeblikket, så nå skal jeg sørge for å ha med meg både telefonen og nettbrettet mitt når jeg er ute sånn at jeg kan få til å skrive litt likevel, for nå er jeg faktisk inne i en periode hvor jeg har lyst til å skrive. Jeg har lyst til å bli flinkere og å få til et engasjement, slik som jeg fikk til tidligere.
Det skjer så mye fint i livet mitt nå, og jeg føler meg så utrolig heldig. Jeg kjenner på en lykke jeg ikke har følt tidligere. Likevel er styggen på ryggen til stede, og likevel faller jeg plutselig ned. Helt uten forvarsel, når som helst – og hvor som helst. Jeg har kommet til dit at jeg blir sint på meg selv for at det skjer, fordi det er så utrolig ødeleggende. Jeg har det jo helt fint – om ikke veldig bra – i det ene øyeblikket, for så å falle så langt ned at jeg sitter med tårer i øynene og tomt blikk i det neste. Når skal dette ta en slutt? Mest sannsynlig aldri.. Men det er jo iaf bedre enn det var tidligere. På en måte. Likevel tar det mennesket jeg er sammen med godt vare på meg. Likevel så ser han på meg på samme måte, når jeg sitter der med tårer i øynene, som da jeg hadde et smil rundt munnen. Likevel er han glad i meg. Og likevel setter han pris på meg.
Jeg hadde en sånn episode i går kveld. Etter en superfin ettermiddag med tur i skogen ved Adalsborgen, etterfulgt av middag og en komedie på netflix. Plutselig, uten forvarsel, kom det over meg. Helt upassende og veldig frustrerende. Jeg klarte å skjule det i noen minutter – helt til jeg, obviously, ikke klarte det. Jeg klarer noen ganger å glatte over det med et smil og «det går fint», men ikke alltid. Jeg ønsker jo egentlig ikke å skjule det heller, eller å generelt være uærlig med hvordan jeg har det. Men det å si at det er okei, at det går fint, og alt det der kommer som en refleks. Det er vanskelig å være 100% ærlig. Og når jeg først er ærlig om det så blir jeg fort livredd for å bli alene igjen. At alt det gode skal forsvinne, fordi jeg ikke er bra nok. Det kommer alltid tilbake til det. Frykten for å ikke være god nok. Frykten for å være i veien. Frykten for å gjøre noe feil. Frykten for å bli forlatt. Det verste er jo at jeg blir så ubeskrivelig og unødvendig irritert på meg selv fordi det å være ærlig er jo ikke noen grunn i seg selv til å bli forlatt. Det er jo massevis av mennesker som er ærlige om hvordan de har det, og de blir likevel ikke forlatt. De blir likevel ikke sett på som en byrde eller noe man lett burde kvitte seg med så fort som overhode mulig. Likevel prøver jeg å skjule det. Man har jo så utrolig mange andre – gode – kvaliteter. Det er så mange gode sider ved deg som person. Du er ikke bare en byrde. Han sa det jo selv; det er så mye mer ved deg, Padmé. Takk. Tusen takk for at du sier det. Jeg håper jeg en dag klarer å tro på det. Det er ikke det at jeg ikke stoler på deg, det er bare det at hodet mitt liker å vende seg mot meg til tider.
Fake it till you make it
Fake it till you make it… isn’t that a thing? I really do believe that. I’m still not home a lot so I’m gonna make sure to bring my phone and my tablet when I go out so that I can actually write something and update in here, because I’m currently in one of those periods where I really wanna do write. I want to get better and I want to engage people, like I used to.
There are so many great things happening in my life now, and I feel really lucky. I’m feeling a kind of happiness that I haven’t felt before. But the devil on my back is still there, and I still fall down. Without warning, whenever – and wherever. I’ve come to a point where I get mad at myself when it happens, because it kind of ruins everything. I’m fine – if not great – one minute, but in the next I’m falling. Tears in my eyes and staring empty in front of me. When is this supposed to end? Probably never.. But it’s better than it used to be. Kind of. But the person I’m with still takes good care of me. He’s looking at me the same way, when I’m sitting there with tears in my eyes, as when I had a smile on my face. He still cares about me. And he still appreciates me.
I had one of those episodes yesterday. After an amazing afternoon with a hike in the woods by Adalsborgen, followed by dinner and a comedy on netflix. Suddely, without warning, it came crashing down on me. Completely inappropriate and extremely frustrating. I managed to hide it for a few minutes – until I, obviously, couldn’t. Most of the time I’m able to pretend like it’s fine with a smile and «I’m fine», but not always. I don’t really intend to hide it either, or in general be dishonest with my feelings. But saying «I’m fine», «it’s okay» and all that is just a reflex by now. It’s hard to be 100% honest. And when I’m honest I’m constantly terrified of getting left by myself again. That all the good stuff happening will just go away, because I’m not good enough. It always comes back to that. The fear of not being good enough. The fear of being in the way of something or someone. The fear of making a mistake. The fear of being abandoned. The worst part is that I get incredibly angry with myself because being honest isn’t a reason in itself to be abandoned. There are loads of people who are honest about how they’re feeling without getting abandoned. They’re still not seen as a burden or something you should just get rid of as soon as possible. Still, I’m trying to hide it. One has so many other – good – qualities. There are so many good things to you as a person. You’re not only a burden. He said it too; there’s so much more to you than that Padmé. I hope that I one day can believe that. It’s not that I don’t trust you, it’s just that my head likes to turn on me sometimes.
