Jeg hadde en sånn dag i går. En dag hvor jeg følte for å gi opp. En sånn dag hvor alt bare går feil vei, og alt gjør vondt. En dag hvor jeg så sårt vil si akkurat hva jeg føler til noen, uten filter, men samtidig blir sint når samtaler varer lenger enn et par meldinger frem og tilbake. Jeg ble sint fordi noen kritiserte han, sa det var hans skyld. Sa det var han som hadde satt meg i den situasjonen jeg sitter i. Tro det eller ei, jeg satt meg teknisk sett i den selv. Teknisk sett er riktignok cluet her. For jeg ble forsikret om at jeg aldri ville sitte i denne situasjonen. Jeg ble sint for at noen la alt over på han. Skylder på han. For det gjør ikke jeg. Jeg skylder på henne. Det var nemlig hun som forandret alt. Dagen ble en sånn dag fordi jeg var innom lagerboden. Den som har stått full en måned, den som jeg har hatt nøkkelen til siden tirsdag kveld. Å dra dit.. det føltes så altfor vondt, samtidig som jeg visste det måtte gjøres. Jeg måtte få oversikt. Kanskje jeg til og med fant et par ting jeg virkelig savnet eller trengte? Kanskje, kanskje ikke. Det hellet egentlig mot kanskje ikke, men jeg har ikke full oversikt enda. Jeg fikk gått over alle boksene, men bare veldig kjapt. Altfor kjapt for for å se om innholdet faktisk hadde betydning, men kjapt nok til å skape en følelsesmessig reaksjon. Jeg tok likevel med meg en koffert, fullstappet med ting, og to store søppelsekker. Du vet, de store svarte? De funket bra nok. Det luktet enda slik det luktet av huset, slik som det luktet av han. Av oss. Dette på tross av at tingene har stått i boden i over en måned. En tåre trillet nedover kinnet mitt mens jeg likevel ville gå gjennom ting da jeg kom hjem. Jeg forklarte situasjonen for en eller annen og den personen måtte absolutt påpeke at det ikke er min feil at jeg sitter her, sånn som nå. At jeg har kommet så langt siden da. At jeg ikke bør se tilbake, og at jeg absolutt må se fremover. «Gå fremover alltid, gå bakover aldri», synger Philip Boardman. Lett for han å si.. Hvertfall akkurat nå, her jeg sitter på stuegulvet og gråter. Jeg skal ta rådet ditt til meg, og jeg har klart det før. Bare ikke akkurat nå.
Tomorrow, I don’t want to get dressed
I had that kind of day yesterday. That kind of day, where I feel like giving up. The kind of day when everything goes wrong, and everything hurts. The kind of day where I wanna tell someone exactly how I feel, without filter, but at the same time I get angry if a conversation lasts for more than a few messages back and forth. I got angry because someone criticised him, and told me everything was his fault. The person told me that it was his fault, that I’m in this situation now. Believe it or not, but I technically put myself in this situation. Technically is the important word here though. I was reassured I was never gonna be in this situation. I got angry because someone told me that it was all him. Blaming him. I don’t. I blame her. It was she that changed absolutely everything. Yesterday turned out to be a «that kind of day» because I decided to go to the storage unit. It’s been there for a month, and I’ve had the key since tuesday night. But going there.. It was way too painful, but at the same time I knew it had to be done. I had to see what was there, to get some kind of overview. Maybe I could even find a couple of things I missed and really needed? Maybe, maybe not. It was more maybe not, I think. But I don’t really know what kind of stuff that’s in the storage unit. I went through all the boxes though, but just really fast. Way too fast to see what was actually there, but fast enough to bring me some kind of emotional reaction. I still brought a suitcase filled with loads of random stuff, and two big garbage bags. You know the huge and black kind? They worked well enough. Everything still smelled like the house, like him. Like us. It still smelled like us, even though everything has been in the storage unit for a month. A tear rolled down my cheek while I still wanted to look through everything I brought home. I explained the situation to someone. This someone blamed him again. The person told me that I’ve come so far. That I shouldn’t look back, and that I absolutely have to look towards the future. «Gå forover alltid, gå bakover aldri» («go forward always, go backwards never») Philip Boardman sings. Easier said than done. At least right now, when I’m sitting on the floor, crying. I’m gonna take your advice, and I’ve done it before. Just not right now.
