Har det kommet for å bli?

Skrivesperre.. Et av de verste ordene jeg vet. Det har hvertfall blitt det, i løpet av det siste halve året. I går skjedde det noe som gjorde at jeg tror jeg vet hvorfor den har kommet. Det var litt sårt og litt provoserende – men mest av alt irriterende. Har skrivesperren kommet for å bli? Jeg aner helt ærlig ikke, men siden jeg tror jeg fant opphavet så skal jeg virkelig jobbe for å bedre det. Det å skrive har tross alt vært det som har hjulpet meg opp gjennom årene, og som til tider har vært det eneste som har fått meg til å føle meg verdifull. Fordi det er noe jeg kan. 

Det er forsatt mye som skjer – samtidig som det er lite som skjer – og det er en del jeg faktisk kunne skrevet om. Jeg får meg bare ikke til å skrive. Jeg får ikke roen og har ikke evnen til å sette ord på hva jeg vil formidle. Jeg har lenge trodd og følt at meningen med mitt liv er å hjelpe andre mennesker, og å formidle ting videre, for både meg selv, men også for andre som har noe å fortelle, så dette har vært, og er fortsatt veldig sårt for meg.

Når jeg nå likevel har fått satt meg ned og har litt konsentrasjon kan jeg jo like så godt fortelle litt om hva som faktisk skjer i livet mitt nå. Jeg har så mange tanker og så mye følelser jeg ikke har klart å få ut på et vis, så jeg satte i gang et prosjekt med å male alle dørkarmer her hjemme (dørene står også på planen!). Jeg kom så langt som til andre strøk – og jeg har planlagt tre – men så ble jeg syk. Heldigvis bare forkjølet, men jeg ble likevel så dårlig at alt jeg ønsket var å ligge i sengen. Selv om det bare er to uker siden jeg startet så har det likevel vært litt.. tiltak å starte opp igjen, selv om det bare er ett strøk igjen.  Jeg har også fått en ny tatovering (hipp hurra!), som mange kanskje har sett på instagram. Et utdypende innlegg med bilder står på planen om ikke altfor lenge.

Jeg har endelig fått kommet tilbake til ukentlig behandling! Første time var i forrige uke, og jeg vil egentlig ikke jinxe det, men foreløpig virker det veldig lovende. Det var fint å ha noen å snakke med igjen. Man kan jo alltids snakke med både venner og familie, men noen ting har man bare ikke lyst til å ta opp med de og noen ganger innser man at man også er i ferd med å slite ut de man har – og det er så viktig å ikke gjøre nettopp dét!

Jeg fikk også heldigvis fikset pcen min. Jeg har i lengre tid hatt problemer med å kjøre blant annet spill (World of Warcraft, host host) og har rådført meg med utrolig mange mennesker. Mennesker som teknisk sett kunne hjulpet meg fysisk, men også overraskende mange som bare har kunnet hjulpet meg med idéer og mulige løsninger jeg har måttet prøve ut selv. Alt fra innstillinger til hardware (det som kunne sjekkes riktignok) ble sjekket og etterhvert resatte jeg Windows og slettet alt på ssdene mine, likevel ble det ingen endringer. Til slutt gjenstod teorien om at grafikkkortet mitt var på vei til å ryke og det er egentlig mitt verste mareritt når det gjelder pcen, men jammen var det ikke «bare» strøminnstillinger et par steder som måtte endres på. Det ble egentlig litt komisk med tanke på alle scenarioene jeg hadde sett for meg, og hvor mye tid utrolig kunnskapsrike mennesker har brukt på avanserte løsninger.

Dette er egentlig bare noe av det jeg har (hatt) lyst til å dele og nå fikk jeg det endelig til. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal takke, men det er absolutt noen som bør takkes der ute for å ha fått meg til å overvinne frykten jeg har.

..og forresten så vurderer jeg å legge om hele bloggen til engelsk. Er det noen som leser som har tanker om dette?