Jeg tok meg rett og slett en liten pause etter innlegget på fredag. Presset i hverdagen og i hodet mitt ble for stort for å kunne klare å roe ned. Alle verdens sorger og problemer falt ned i fanget mitt, i tillegg til de tingene jeg daglig sliter med og da sa rett og slett kroppen stopp. Heldigvis har jeg en fantastisk og forståelsesfull kjæreste. Vi brukte helgen hjemme sammen med Emine. Vi så på serier, vi spiste taco og lasagne og vi lagde milkshake. Tacoen og lasagnen ble «bare» vegetarisk, fordi jeg har til gode å finne en vegansk ost jeg liker. Milkshaken derimot er 100% vegansk med fryste bananer, is fra Oatly og sjokolademelk fra Alpro.
Jeg prøver å ta meg selv på alvor, og å ta hensyn til den fysiske og psykiske formen min fra dag til dag, men det er ikke så lett. Det største handicappet mitt som autist er nemlig det faktum at jeg vil så utrolig gjerne få til alt alle andre får til, selv om det nærmest er umulig. Jeg kunne alltids skrevet om hvor forferdelig jeg har det, hvor jævlig det er å konstant kjempe mot trangen om å skade seg selv og å ikke spise, men jeg kommer ikke så langt med det. Det er ikke intressant.
Det intressante er det at jeg til tross for utfordringene mine hver dag tenker på det mammi lærte meg da jeg var liten.
Du er din egen lykkes smed.
Jeg har dette ordtaket med meg hver dag, og jeg vet hva det betyr. Du er ansvarlig for din egen lykke, du kan ikke skylde på alle andre, og du kan heller ikke forvente at andre mennesker skal fikse ting for deg. Alikevel prøver jeg daglig å hjelpe andre. Både fordi jeg liker å hjelpe, men også fordi jeg får en ekstremt god følelse av å vite at jeg har klart å gjøre et annet menneskes dag litt bedre. Jeg blir sliten av det, men det er verdt det– for det hjelper meg på selv de mørkeste dagene mine.
Dette var dagens lille utblåsning. Jeg satser på at ting blir bedre i løpet av få dager, når jeg får unnagjort et par ting som ligger i bakhodet mitt.
#samfunn #quotes #press #heltperfekt #syktperfekt
Bra skrevet! Liker håret ditt btw 🙂
IJ: Tusen takk! 🙂
Selv om jeg «bare» har non-verbale lærevansker (light-versjonen av Aspergers) har jeg uheldigvis kjent på det å prøve og gjøre «alt» det normale folk gjør, men ende opp med en bitteliten smell etterpå. Nevrotypiske aner ikke hvor «heldige» de er på enkelte områder. 😛
gothicvamperstein: Non-verbale lærevansker er jo ikke «bare-bare», det heller. Du er utrolig tøff! Jeg kjenner igjen den smellen, og vi er heldige som klarer å komme oss over den. ^^ Nei, nevrotypiske vet ikke hvor heldige de er ..
Jeg tror vi begge (og mange andre med en eller annen form for autisme) er temmelig tøffe, rett og slett fordi at vi vet av erfaring at livet ikke er lett. Med alle de smellene vi har hatt, vet vi at vi kan komme oss opp igjen, men de som har glidd igjennom livet kommer til å få seg en skikkelig smell når smellen for det første kommer.
gothicvamperstein: Ja, det tror jeg også! Vi vet at vi ikke har noe valg, vi må bare fortsette, men ting blir også ofte til det bedre. Absolutt.. Og de har ikke «verktøyene» til å komme seg gjennom det (men etter min erfaring så kommer de smellene dems når de fortjener det….)