En ting jeg egentlig har holdt superhemmelig (bortsett fra mine aller nærmeste) er at jeg siden august har hatt noen kjøretimer. Endelig fikk jeg også begynt. Til tross for mye angst og usikkerhet har jeg møtt opp til alle kjøretimene, prøvd å tro på rosen til kjørelæreren min og også gjort alt han har «gitt meg beskjed om» å gjøre, til tross for at jeg ikke har følt meg klar. Jeg har de siste 4-5 gangene følt skikkelig på at jeg ville slutte helt. Gi opp på noe for andre gang i livet mitt. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som oppmuntrer meg og som heier på meg, selv om det til tider har føltes som litt for mye press.
Jeg har søkt om tilrettelagt, muntlig teoriprøve. Det tok en evighet med alle de papirene. Jeg har også fått vite at det blir annerledes for meg å ta lappen, fordi jeg er bipolar. Jeg er visst mer utrygg i trafikken enn andre. Det gjelder antageligvis ikke meg spesifikt, men det var likevel kjipt å høre. Jeg har også hørt at jeg har en rar bipolar ettersom svigningene er sånn som de er nå. Men gjett hva? Jeg har begynt på enda en ny medisin, og jeg er ganske sikker på at de funker!
Uansett, i dag har det gått helt fantastisk bra. For første gang på lenge har jeg en selvtillit som bare bobler over. Som sier meg at jeg kan alt. Jeg er supermann. Hello selvtillit, det er godt å ha deg tilbake!
Om ikke så altfor lenge kanskje jeg kjører en sånn en…
Øvelse gjør mester 🙂
Det gjør det så absolutt! For øyeblikket får jeg ikke kjørt noe privat, men jeg har tydeligvis god fremgang, kun på å ha kjøretimer, så det er jo supert! 😀