Skrevet 2. juni 2018
Det er så vondt når man føler man vil dø. Når det føles som det ikke er noen omvei. Når du balanserer på kanten av en klippe og det å faktisk hoppe føles helt greit. Når man vil være sammen med noen, men man vil helst være alene. Når man vil rope etter hjelp, men ikke klarer å hviske et navn. Når et stryk over ryggen kunne vært det beste – men også det verste – som kunne skjedd. Du kjenner det i hele kroppen. Det er så riktig å skulle hoppe. Men så er det noe som stopper deg. Finnes det et lys i enden av tunnelen? Et lite glimt av noe bra i horisonten? Du er ikke sikker. Du lukker øynene og ber balansen ta valget for deg.
Du lener deg tilbake. Innser at hunden som ligger ved siden av deg er myk og varm. Du snur deg til høyre og du ser t-skjorten. Den som enda lukter så godt. Den t-skjorten som lukter trygghet.
Tenk at en varm og myk pels, og lukten av en t-skjorte kan trøste. Tårene som strømmet på drypper roligere og roligere. Tanken på å se eieren av t-skjorten får deg til å tenke.
Det er kanskje et glimt av håp i horisonten.
#tanker #psykiatri #bipolar #aspergerssyndrom #autisme
<3 <3
<3
Stå på!
Det skal jeg, tusen takk!