She was like the moon

She was like the moon; part of her was always hidden away.

Innlegget jeg skrev forrige lørdag nådde ut til langt flere mennesker enn jeg forventet. Både mammi og jeg fikk ekstremt mye tilbakemeldinger; mer enn jeg noen gang har fått. Overveldende? Veldig. Men herlighet, jeg følte virkelig på at det er en mening med skriveriene mine. Det er til og med kanskje på tide at jeg deler noe av det jeg skrev veldig privat i mai, selvom situasjonen min i dag er veldig annerledes.

Jeg har vært stille den siste uken fordi humøret har svinget, men det har vært mest nede. Veldig nede. Det blir noen ganger litt sånn når behandlere er på ferie og man ender opp i sin helt egen boble. Jeg er veldig sikker på at flere som har tilbud i psykiatrien føler noe alá det. 

Jeg vurderte nylig å oversette innleggene mine til engelsk, helt nederst i hvert innlegg, etter ønske fra menneskene jeg spiller mye sammen med som gang på gang prøver google translate uten suksess. Så jeg tror jeg skal gjøre det..

The last entry, the one I posted last saturday, reached way more people than I’ve ever imagined. Both my mom and I got an extreme amount of feedback; more than I’ve ever gotten before. Overwhelming? Very much so. But I really felt that there’s a meaning behind every little thing I’m actually writing. Maybe it’s even time for me to publish some of what I wrote privately in May, even though my current situation is very different. 

I’ve been quiet the last week because my mood has been extremely uneven. Uneven, but more depressed than anything else. It kinda ends up like that during vacations, because you end up in your own little bubble. Without anyone popping it. I’m sure a lot of people who goes to therapists from time to time feels the same. 

Recently I’ve been thinking about writing my entries in english, in addition to norwegian. Just because of my dear gaming buddies who tries to read with google translate – but without success, time after time. 

#hverdagstanker