Før… langt tilbake i tid, var hverdagen et mareritt. Den bestod av angst, angstanfall og meltdowns på grunn av autismen min. Etter dager hvor jeg hadde meltdowns eller angstanfall var jeg helt ødelagt. Jeg trodde jeg var forbi det, at jeg hadde kommet meg videre. Jeg trodde at all den harde jobbingen min de siste årene hadde fått meg til å ikke ha det igjen. At med all jobbingen så var alt fint og at alt bare kunne gå oppover, alltid. Men med skolestart ble jeg motbevist. I går var et helvete. Jeg gruet meg og har kjent angsten krype tilbake, litt etter litt de siste ukene, og i går var ille. Hadde det ikke vært for mammi og Han så hadde jeg rett og slett ikke møtt opp. Han bestemte seg for å bruke litt av en dag på ferie for å videochatte med meg i bilen på vei til skolen, og frem til jeg kom med gjennom inngangsdøren. Jeg hadde et angstanfall hjemme før jeg dro, og mammi og Han hadde full forståelse og viste meg støtte. Jeg fikk et nytt et i bilen, med Han på telefonen.. og da vi la på og jeg kom meg inn på skolen knakk jeg sammen igjen. Jeg ble fulgt inn og fikk lov til å sitte sammen med en lærer. Hun sjekket listen sin etter navnet mitt og jeg var ikke på hennes, så da sa hun at jeg var på den andre læreren sin liste og at jeg skulle gå med henne når navnene ble ropt opp. Tårene fortsatte å renne og en mann (det viste seg å være mattelæreren) lurte på om jeg ville snakke litt i gangen, og jeg takket ja. Han lurte på om det var noe de burde vite, om det var noe han kunne gjøre. Jeg klarte å få frem ordene autisme, bipolar og angst gjennom hikstene mine på tross av at jeg hadde tenkt til å holde alt skjult frem til jeg fikk tildelt en kontaktlærer. Navnene ble ropt opp og vi skulle følge henne opp i tredje etasje. Det ble et nytt opprop og jeg ble ikke ropt opp. Jeg var ikke på listene. Jeg var tydeligvis ikke skrevet opp blant kveldselevene – fordi jeg skal gå både kveld og dag. Per nå er det usikkert om jeg var skrevet opp på daglistene i det hele tatt. Jeg kom meg gjennom det lille foredraget, fikk ordnet med studentbevis og skulle så i kø for å få utlevert både laptop og bøker, men det ble for mye for meg. Jeg stilte meg mot veggen og lot tårene renne, men selv det ble for mye, så jeg snudde meg, gikk ned trappene og satte meg på bunnen av trappen for å få være i fred. Jeg klarte skjelvende å ringe mammi og i det hun tok telefonen så var det noen som oppfattet at jeg satt der og en lærer kom ned. Det var den samme læreren som er historielæreren min og hun tok meg tilbake til klasserommet og sa jeg kunne vente til køen var mindre. Etter en stund holdt hun et nytt lite foredrag, og for å være ærlig så fikk jeg med meg veldig lite. Til slutt var det bare 5-6 elever igjen i køen, så jeg tok et dypt pust og stilte meg i køen igjen. Hun skulle ordne slik at jeg ikke trengte å møte opp i dag også, siden det var akkurat den samme greia som i går kveld, bare for dagelevene. Så undervisning starter med andre ord ikke før i neste uke. Forskjellen mellom dagelever og kveldselever er blant annet at på kvelden er det kun 3 timer, men de er intensive. Dagelever går fra 08:20 til 11:35 og så fra 12:00 til 15:35. Hadde jeg visst alt dette så hadde jeg definitivt kommet med ønske om å gå bare kveld.. Da hadde jeg omgått kun de samme elevene og hatt en viss mulighet til å bli kjent med folk og å føle meg sånn nogenlunde trygg i et klasserom med sånn ca 15 andre mennesker. Nå derimot må jeg forholde meg til mange flere mennesker, så per i dag et jeg ikke om jeg kommer til å møte opp for annet enn å levere inn bøker og laptop igjen. Jeg skal ta noen dager til å tenke og for å komme frem til en avgjørelse, men akkurat nå ser det ikke så lyst ut. Dette var et absolutt mareritt og det føles som å ha hoppet 10 skritt tilbake. Tilbake til 2014 og 2018…*
*Jeg tror jeg sjeldent har satt så stor pris på de rundt meg som jeg gjorde med både mammi og Han i løpet av i går. Uten dem hadde jeg ikke kommet meg til skolen engang.
