Da tv-serien 13 reasons why debuterte på Netflix i mars i år fikk den blandede tilbakemeldinger. Mange mener det er en god ting at en tv-serie satser på å vise hvordan ting kan være for ungdommer i dag, mens andre igjen er kritiske og mener den gjør mer vondt enn godt. Personlig elsker jeg den. Ikke bare fordi den tar opp vanskelige temaer jeg har opplevd selv, men fordi den virkelig viser i dybden hvordan små ting kan utløse en haug av følelser og hendelser, i detalj for mennesker som kanskje ikke har noen idé om hvordan ting føles.
Jeg har nettopp sett hele første sesong en gang til, for å se om jeg kunne legge merke til flere detaljer og finne både positive og negative sider ved den, men helt ærlig klarer jeg ikke å finne noe negativt.
I etterkant av serien var det en såkalt «selvmordsbølge». I Trondheim opplevde de nemlig selvmord og selvmordsforsøk i løpet av april-mai og i begynnelsen av mai sendte de faktisk ut et brev til alle foreldrene ved Trondheimsskolen for å advare og informere. Dette kan du lese mer om her. Jeg fant ikke igjen den eksakte artikkelen, men jeg husker godt hvordan flere anklaget 13 reasons why – som på norsk er oversatt til 13 gode grunner (ironisk nok, for i originaltittelen nevnes det ingen gode grunner, men grunner plain and simple)– ene og alene. Én tv-serie ble dermed lagt til grunn for at ungdommer var deprimerte, hadde angst og var suicidale, og at noen valgte å ende livet sitt mens andre prøvde. For meg blir det surrealistisk.
Jeg føler jeg ser det ofte. At man skylder på ting når det skjer noe. Enten er det tv-serier, en artist, en skuespiller, en befolkningsgruppe eller en religiøs gruppe som får skylda. Altså.. Ting er «sånn og slik» fordi «den og den gruppen» har gjort «ditt og datt». Men hallo? Hva med å ta selvkritikk? Burde ikke medelever, lærere, rektor, familie og venner sett at noe var galt? Etter min erfaring kommer ikke et selvmord helt plutselig, ut av løse luften. Det kan selvfølgelig helt sikkert skje, men jeg har personlig aldri sett eller hørt om det.
Med min historie, med bytting av skoler, inn og ut av psykiatri, problemer på skolen, skulking og skolevegring burde det vært noen som tok tak i det. Det var synlig. Mammaen min så det. I flere år hadde hun daglig kontakt med lærerne mine på telefon hvor hun fortalte hvordan jeg hadde det og hva som skjedde, men fikk tilbake at jeg bare «overdrev», var «overdramatisk» og lagde mer ut av ting enn det det var. Allerede i barnehagen kunne de sett det. Barneskolen. Mellomtrinnet. Ungdomsskolen. Det var ikke før min nest eldste kusine, som da var nyutdannet sykepleier, slo alarm i 2010 at ting ble tatt på alvor. Jeg hadde allerede vært innenfor BUPA (barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling), så hvorfor gjorde ikke de noe? Jeg bærer fortsatt nag. Jeg klandrer fortsatt skolen og lærere. Jeg er fortsatt sint, og jeg har innerst inne egentlig ett behov for hevn. Jeg kommer likevel ikke til å komme noe videre med de følelsene eller handlinger som er knyttet til hevn, så why bother?
Det er ikke tv-serien som har ansvaret. Det er vi, samfunnet, som har det. Medelever, lærere, helsetjenestene, venner, familie. Alle vi som er rundt er de som sitter med ansvaret.
For meg er denne serien en lettelse. Det er en bekreftelse på at jeg ikke er alene. Mens andre lager vitser og memes om serien og hendelsene i serien sitter jeg med medfølelse for hovedkarakteren. Hun prøvde for det meste bare å rydde opp i andres rot, gjøre det moralske riktige og være der for andre, men fikk det gang på gang tilbake midt i trynet. Måten både hun og de andre hovedskuespillerne er spilt på gjør meg fullstendig målløs. Fy søren så flinke de er! Ettersom jeg har undersøkt er de fleste født mellom 1991 og 1997, og herlighet- de er flinke! Skilled as fuck og de fortjener all den rosen de kan få.
Trondheim kommune slår alarm etter flere selvmord (VG)
Netflix-serien «13 reasons why» vekker bekymring (VG)
Paris Jackson advarer mot Netflix-serien «13 reasons why» (VG)
Ny sesong av «13 reasons why» (VG)
#13reasonswhy #13godegrunner #netflix #psykiskhelse #mentalhelse #depresjon #angst #mobbing #selvmord #suicidal
Jeg er enig med deg! Denne serien kan også åpne øynene til så mange, og få dem til å forstå at noe de gjør mot et annen person virkelig kan ødelegge personen så mye at de tar livet sitt. Dessuten er jeg så glad for at scenen der hun tar selvmord ikke er pyntet på, og det var utrolig tøft å se på! Det er faktisk veldig bra, for det er ikke noe fint og romantisk med selvmord i det hele tatt, så at de visste den brutale sannheten tror jeg er nyttig. Selv om jeg sliter psykisk, hadde jeg faktisk godt av å se denne serien, og den påvirket meg ikke til å ville ta selvmord i større grad i det hele tatt. Folk er så utrolig flinke til å skylde på andre! Det er også klare advarsler før episoder med voldtekt og selvmord, så dersom man vet at man ikke tåler å se sånt, så kan man la være. Hvis man skulle laget serier og filmer uten at noen som helst kunne bli trigget av det, kunne man ikke laget noe som helst!
Serien kan virkelig det, hvertfall forhåpentligvis! For å være helt ærlig så måtte jeg faktisk se litt bort fra selvmordsscenen hennes denne gangen jeg så den, fordi den er så utrolig sterk og jeg kjenner på smerten (både den fysiske og psykiske) idet hun gjør det.. Men det er så absolutt bra at de ikke pynter på sannheten og romantiserer selvmord- for det er det altfor mange som gjør. Det er jo liksom så «kult» å være psykisk syk og noen steder så blir det så jævlig romantisert at jeg blir helt kvalm. Tenk å bli populær fordi du er liksomdeprimert eller ikke er så glad i å gå i byen liksom? … -.-
Helt enig med deg, altså! 🙂
Det er godt å høre at andre mener som meg ^^
Dette var veldig «on point», synes jeg. Det gjør meg litt irritert at man alltid skal finne usaklige faktorer å skylde på. Det er vanlig med noe økt selvmordsrate rett etter en slik serie eller rett etter en kjendis har tatt livet av seg, men det er jo ikke mennesker som går rundt og er helt «normale» og har det kjempebra og så PLUTSELIG får en idé fordi de hørte ordet «selvmord» for første gang og derfor ble besatt av en slags selvmordsånd som får dem til å gjøre det.
Folk vil ikke skylde på seg selv, for da betyr det at de må forandre noe i adferden sin – og det er det nesten ingen som vil.
Det jeg synes er rart, er at noen ser serien og sitter igjen med en slags merkelig forestilling om at hovedpersonen begikk selvmord på grunn av noen teite små detaljer. De ser liksom ikke at alle de små tingene er en opptakt som gjør at den siste virkelig alvorlige krisen som skjer gjør at hun ikke føler at hun har noe sikkerhetsnett, og derfor blir helt veltet av den. Uten alle de små begivenhetene i forkant, ville hun kanskje tålt den siste krisen mye bedre – siden hun for eksempel ville hatt venner hun følte at hun kunne betro seg til.
Akkurat! Det er vel ikke akkurat «Hm, selvmord har jeg ikke hørt om før, dét må jeg prøve!» som går gjennom hodene på folk liksom. Håper jeg ikke, hvertfall.
Uff, ja. Men om man sitter igjen med at det er på grunn av noen små, teite detaljer så har man virkelig ikke fått med seg hva det handler om. Ikkesant.. Hadde hun bare hatt noen å støtte seg på i den siste krisen så hadde kanskje ikke alt gått til helvete, og det er jo faktisk noe av det hun sier også. «I gave life one more chance» etter å ha spilt inn alle kasettene. Det er bare tragisk 🙁