Angsten henger igjen litt enda og noen dager er derfor en del dårligere enn det man generelt sett håper at dagene er. Etter å ha gått gjennom dette (og enda verre enn nå) tidligere så vet jeg litt om hvordan jeg må jobbe meg videre, for å ha det sånn her så mye lenger er helt uaktuelt. Det er ikke et liv, det er bare stress og egentlig litt smertefullt.
Det tok lang tid å mestre hverdagen. Å gå fra det absolutt verste til både greit og veldig bra. Det var mye hard jobbing. Utrolig mye, faktisk. Det har vært vondt, og det har vært vanskelig. Det har vært stressende, og ikke minst skummelt. For å trosse angst er ikke bare-bare. Å trosse depresjon er heller ikke bare-bare. Å håndtere det litt for høye stemningsleie er heller ikke bare-bare. For meg var oppskriften enkel – men også ekstremt vanskelig.
Jeg kom til et punkt hvor jeg rett og slett bare måtte skjerpe meg. Det var jo det, bare med mye mildere og mer omtenksomme ord, jeg fikk servert hos behandler. Jeg måtte ta tak, og jeg måtte bestemme meg. «Det her vil jeg ikke mer», «jeg vil ha det bedre» og «jeg vil leve sånn som andre» var nøkkelord. Jeg hadde jo disse tankene i meg fra før, men jeg var ikke klar for å jobbe med det før i 2018, når brikkene falt mer på plass med bipolardiagnose slik at medisinering og behandling kunne foregå på riktig måte, tilpasset helt individuelt.
Nå er jeg her igjen, bare i mindre grad. Likevel er det både stressende og litt skummelt nå også. Søvnen min (og det å komme seg opp om morgen) er ikke ting jeg kan gjøre så forferdelig mye med as of right now. Det eneste jeg kan gjøre er å opprettholde en god «søvnhygiene» som for meg består i å ikke game for lenge om kvelden, stresse ned med en tv-serie og en kopp med te. I perioder fungerer dette relativt fint, men altfor ofte er det likevel ikke optimalt. Dette er helt og holdent grunnet tankekaos som er forårsaket av angst eller ekstrem frykt ovenfor et eller annet. Med andre ord er det ikke så veldig mye jeg kan gjøre fordi jeg ikke tåler normale sovemedisiner og angstdempende medisiner er avhengighetsskapende. I tillegg synes jeg faktisk det er fint om man klarer å få ting til uten medisiner også. Det å stå opp er så-som-så når søvnen ikke er på plass. Det forsterkes ytterligere av at hodet mitt har bestemt at vi i dag skal være veldig stresset eller at i dag bare er dum. Det er her forandringen starter, uansett hvor tung den enn er. Det eneste man kan gjøre er å pushe på og kjempe for å snu dagen.
Jeg har fått inn en rutine som jeg prøver å overholde så godt det lar seg gjøre, uavhengig av hvordan og når dagen starter. Det skal sies at jeg ikke alltid får til å gjennomføre alt, men for det meste så går det faktisk okei. Det går sånn her: stå opp > tur med Saga > trene > dusje > frokost > sminke og klær. Mens jeg går tur med Saga og trener har jeg funnet diverse workout spillelister på Spotify, og når jeg spiser frokost og ordner meg setter jeg på en serie i bakgrunn slik at det ikke er stille. For blir det for stille kan de negative tankene ta overhånd. Det har vært (og er fortsatt) viktig for meg å ta på meg «ordentlige» klær, som fra min garderobe som regel vil si skjørt eller kjoler. Akkurat nå har jeg prøvd å få til litt «jobb» hver dag også, og det har jeg klart hele uken (det hender jeg hjelper mammi litt i Færder logopedi når hun trenger assistanse fordi det er mye å gjøre). På et eller annet tidspunkt i løpet av dagen sitter jeg også med DuoLingo appen for å lære meg Spansk. Det har gått litt sport i det med Spansk ettersom jeg prøver å opprettholde «streaken» min, som nå ligger på 21 dager. Den jeg hadde før der var på 9 dager, og oppholdet var kun én dag. Normalt sett har jeg også rutiner på andre ting jeg gjør mellom tingene jeg nevnte nå og ny tur med Saga på ettermiddagen, som inkluderer rengjøring, vasking av klær, rydding osv. På torsdag i forrige uke for eksempel var jeg på Farmandstredet rundt ti på halv elleve for å bytte et skjørt, og kvart over ett var jeg hos dyrlegen for å klippe neglene til Saga. Onsdag var en dag hvor det skjedde en del ettersom jeg hadde en mini photoshoot for bloggen i tillegg til å forberede et par innlegg jeg kan poste når jeg ikke føler jeg har noe å skrive om. Fredag gikk med til først tur-retur Porsgrunn, og så til Fredrikstad, og i går var jeg på Oscarsborg festning. Det skjer mye, og jeg tror det er viktig.
Det hender at forsøket på å snu dagene ikke er en suksess likevel. Det kommer alltid til å komme dager som er dårligere enn andre, og sånn er det jo for alle sammen. Man kan ikke alltid være like glad. Om man sitter i en situasjon slik som min kan det av og til være verre en for mennesker som ikke har psykiske lidelser, men det er likevel grep man kan ta. Dette er absolutt ikke enkelt, og det tok meg flere år på å bli klar til å kjempe og gi det lille ekstra. Men her jeg sitter nå så har det vært verdt alt blodet, svetten og tårene som har kommet underveis.
