Nå har det seg sånn at skolestart nærmer seg med stormskritt. Jeg fikk e-posten fra skolen i går og min aller første skoledag på 8 år er om ettermiddagen 17. august. Jeg er både spent og nervøs, og akkurat nå må jeg ærlig si det havner mer mot angstsiden enn mot spentsiden. Det er jo så lenge siden sist, og jeg måtte jo tross alt avbryte på grunn av psykisk helse så jeg skal ikke nekte for at jeg er litt redd. Jeg er faktisk redd for mye i forbindelse med akkurat denne dagen.. Jeg vet hvor langt jeg har kommet de seneste årene og det har vært hard jobbing. Både angst og med typiske autismesymptomer. De var så utrolig mye sterkere enn før, og der starter den største frykten min; hva hvis alt kommer sterkt tilbake? Jeg vet, eller jeg tror iaf at jeg vet, at ting holder seg så godt vedlike fordi jeg styrer dagene mine helt selv. Når jeg har energi velger jeg å gjøre ting, og når jeg er sliten så velger jeg å ta en pause fra omverdenen. For jeg blir jo enda sliten av ting, men i mindre grad enn før. Liker jeg å tro, og det stemmer nok. Nå skal jeg på skolen, to dager i uken. Én dag på ettermiddag og kveld, og én dag på morgen og formiddag. Jeg har allerede begynt å endre døgnrytmen min enda mer, slik at det forhåpentligvis er mulig å komme seg tidlig opp – for søvn er noe jeg enda sliter ganske mye med. Det er den nest største frykten min. Hva hvis jeg ikke kommer meg opp tidsnok? Jeg vet jo at det hender at hvem som helst forsover seg, og det er jo greit at det kan skje og alt det der, men når jeg endelig sover så sover jeg jo så tungt at jeg ofte ikke hører alarmen min engang. Min tredje frykt er at det sosiale blir tungt. Hva om ingen av de andre liker meg? Jeg ble tross alt mobbet fra barnehagealder og egentlig frem til jeg sluttet på videregående som 19-åring, og jeg hadde sjeldent venner, og iaf ikke vennskap som holdt over lengre tid. Hva det skyldes aner jeg ikke, men jeg tør å gjette på at det har noe med autismen min å gjøre. For den er jo der, uansett hva folk måtte mene og synes den dag i dag. Jeg vet jo så godt at jeg blir mistrodd på diagnosen min, fordi jeg fungerer så godt i hverdagen nå. Men det er jo igjen for at jeg har mulighet til å styre den helt selv, og jeg frykter litt at det stilles høyere krav til meg. At noen virkelig forventer noe fra meg. Jeg forventer jo ting selv også, spesielt nå med skolen, men det er så mange andre som kommer til å følge med at jeg begynner, og som jeg er redd for forventer for mye av meg. Det er jo likevel noe positivt som kommer av at så mange følger meg; jeg kommer ikke til å mangle hjelp når jeg faktisk trenger den. Jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som kan hjelpe med fagene, men jeg har også mennesker som heier på meg. Som er glad i meg. Som håper på det beste for meg, og som forteller meg at jeg er smart og god nok for det her, uansett hva jeg måtte tenke selv. Det er vel kanskje det jeg må ha fokus på, fremfor alt akkurat nå. At jeg ikke er alene. At jeg egentlig aldri er alene.
