At det er lettere å skrive når jeg er enten høyt oppe eller langt nede har jeg funnet ut av nå. Det var vel strengt tatt ikke så vanskelig å forstå, men jeg innså det ikke før i går.
Angsten og nedstemtheten roet seg betraktelig noen dager etter jeg tok avgjørelsen om å droppe skolegangen. Det var en stor lettelse at det roet seg, men likevel skuffende at det enda kan være et problem. Det er mindre enn det var før, men fortsatt så mye mer enn jeg har opplevd på lenge. Det er slitsomt og frustrerende, så jeg har gått over til å si «det går fint» og «det går greit» når noen spør hvordan jeg har det, fordi alle og enhver kan bli lei av at jeg svarer «jeg er litt engstelig og jeg orker egentlig ikke å gjøre noen ting». For faktum er at jeg ikke orker så mye. Jeg er engstelig, og det er veldig få ting som frister. Trikset her er at jeg likevel gjør ting. Jeg går turer med Saga (uff, det er virkelig vanskelig innimellom), jeg lager mat, vasker, rydder, sitter ute i solen, leser bøker, lærer meg spansk, jeg trener, dusjer, sminker meg. Jeg gjør alt jeg skal, rett og slett. Alt jeg må for å leve et liv med litt innhold.
Det er så lett for andre å si «bare gjør det» eller «bare push deg». Det er derimot ikke like lett å høre. Det tok lang tid før jeg taklet å høre det, for det var dét som skulle til. «Nå må vi øve på å gå til postkassen», «her teller vi plusspoeng, og vi overser resten». Men da jeg endelig taklet å høre det, da jeg endelig kunne ta det innover meg, da gikk det bedre. Da klarte jeg det – litt etter litt, skritt etter skritt.
Da jeg startet på skolen kom følelsene tilbake. De som gjorde at jeg måtte trene på å gå til postkassen, som er 50 meter unna. Den følelsen unner jeg ingen. Da jeg tok vekk triggeren var det noe som kom på plass igjen, noe inni meg roet seg, og det er jeg evig takknemlig for. Nå er det bare å jobbe seg oppover mot at det blir 1-0 til meg og frykten til slutt.
