Jeg har fått mange tilbakemeldinger på det forrige innlegget mitt og det er flere som har spurt hvordan det har gått i etterkant av første skoledag. Jeg setter så utrolig stor pris på omtanken alle har vist meg, og det varmer hjertet mitt at så mange faktisk har lest det jeg har skrevet. Skole viste seg å være å pushe meg litt for mye, til tross for hvor bra jeg egentlig fungerer i hverdagen nå. Dermed tok jeg avgjørelsen på tirsdag om at jeg ikke lenger er student. Jeg kjørte til skolen, men måtte snu på parkeringsplassen før timen startet. Skolen lurte selvfølgelig på om det var noe de kunne gjøre for at jeg skulle fortsette, men som jeg sa – det blir for mye for den psykiske helsen min akkurat nå. Jeg er likevel, på en eller annen måte, glad for at jeg prøvde. Jeg pushet meg, jeg opplevde og jeg måtte ta et standpunkt. Samtidig er jeg litt skuffet også, for jeg ville jo så gjerne hatt studiekompetanse. Men for hva? Helt ærlig er det kun «dumme» grunner, og den største er rett og slett at jeg ikke vil være en tante uten studiekompetanse. Nevøen min er nå 2,5 år gammel, men alle rundt meg er enig at jeg for det første har sjansen til å gjøre det senere, men samtidig er jo studiekompetanse bare et papir. Når det en gang er sånn at det er en grunn til at jeg er uføretrygdet, og at det er en relativt stor sjanse for at jeg kommer til å fortsette å være det sånn at jeg kan leve et såkalt «normalt» liv (bortsett fra å ha en jobb) så det er kanskje ikke verdt det. Eller.. Det er nok ikke verdt det. Det er litt nedtur å måtte være ærlig med alle om at det ikke gikk, men sånn ble det.
Nå kjenner jeg på den gamle utmattelsen. Det gikk i ett med angst og nedstemthet i en uke, og i dag har det gått i ett fra jeg forsov meg til jeg endelig var hjemme fra tur med Saga rundt kvart på fire. Nå er det på tide å slappe av. Det er på tide med litt tid for meg selv, og det er på tide å hente meg inn igjen. Jeg er sterk og jeg kommer meg gjennom dette også, og en dag snart skal jeg få til å skrive noe om hvordan jeg kom meg til det punktet jeg var på før skolen.