Okei, så 23. desember er jo «kvelden før kvelden». Det er det super selvfølgelig for meg også, ettersom jeg elsker jul, men 16. mai er hos meg kalt «dagen før dagen». Jeg absolutt elsker 17. mai. For meg betyr dagen familie og lykke. Til tross for at jeg alltid gleder meg noe grusomt til 17. så er 16. alltid litt stressende. Vi har som regel alltid noen på lunsj eller middag her, så i dag går dagen til forberedelser. Det er bunadskjorter som må strykes, sølv som må pusses, mat som skal lages og kaker som skal bakes. Det eneste jeg har igjen nå er heldigvis sølvet som må pusses, og det tar jeg i kveld. Jeg gleder meg også ubeskrivelig mye til å ha på bunaden min i morgen, ettersom den sydd inn igjen, slik at den passer og ser fin ut. I år har jeg nye bunadsko også, og endelig har jeg «voksensko» som har høy hæl. Jeg gleder meg! Det er likevel en stor sorg i år.. Jeg har aldri feiret 17. mai uten Mimmi, og jeg kan ikke huske sist hun IKKE var her fra 16. mai og vi hadde en fin frokost sammen den 17. Jeg spør alltid Mimmi om hjelp til å feste søljene riktig, for det var det hun som visste best. Hun hjalp alltid til med å feste hekten på bunadskjorten min, og hun hjalp med mansjettknappene. Jeg kjenner ikke 17. mai uten Mimmi, og jeg er derfor også smånervøs for morgendagen fordi den blir så annerledes fra det jeg er vant med. Vi skal likevel ha lunsj med kohorten vår, så det er redningen i år, og det er noe å rope hurra for. ❤
The day before the day
Okay, so December 23rd is “the evening before the evening”. It’s really, truly that for me in the sense of the hype around it, since I love Christmas. That also makes May 16th “the day before the day” for me, because of the hype around our national day, too. I absolutely love May 17th. To me, the day means family and happiness. Even though I’m always super hyped for the 17th, the 16th is always a bit stressful. We almost always have someone here for lunch or dinner, so today is a day with loads of preparations. There are shirts that needs to be ironed, silver that needs to be polished, and also cooking and baking. The only thing I have left now is polishing silver and I’m going to do that later tonight. I can’t wait to wear my bunad (the traditional outfit) because this year it got sown in again so that it actually fits and looks good. This year I also got new shoes, and I finally have “grown up shoes” with a little bit of a heel. I can’t wait! There’s still a great sorrow this year though.. I’ve never celebrated May 17th without my grandmother, and I can’t remember the last time she didn’t come here on the 16th for a big breakfast on the 17th. I always asked her for help with the brooch because she was the one who knew exactly where they go. She always helped me with the shirt and she helped with the cufflinks. I don’t know May 17th without my grandmother and because of that I’m also kind of nervous about tomorrow because it’s going to be so different from what I’m used to. We’re still having lunch with our cohort so that’s saving this year, and that’s something to shout hurray for.❤
