Her om dagen fikk jeg et minne på facebook. Dere skjønner, april er «Autism awareness month» og for noen år tilbake ble jeg spurt om å skrive et spesifikt innlegg. En leser lurte så veldig på hvordan autisme kan se ut hos barn og hvordan det viste seg hos meg, i tidlig alder. Jeg var i grunn beæret over at noen som leste bloggen MIN hadde et ønske om et spesifikt innlegg. Det gjorde det å skrive litt lettere i en vanskelig periode. Den vanskelige perioden virker jo riktignok som den fortsetter og fortsetter, men det glimter til innimellom, med inspirasjon til noe å skrive om.
Den siste tiden har jeg ønsket å komme tilbake til start. Til da jeg begynte å blogge og blogget målrettet mot å informere om hvordan Aspergers syndrom kan være hos unge jenter, nærmere bestemt meg som 15-åring. Jeg gikk da i 10. klasse på SMI (skole for spesialmedisinske institusjoner) på sykehuset og var lykkelig over å endelig ha fått en diagnose, men frustrert over lite kunnskap og lite imøtekommende mennesker i helsevesenet. Problemet med å gå tilbake til start er at jeg jo ikke er der lenger. Jeg har hoppet 10 skritt frem og har fått flere «bokstaver». Jeg har kommet lenger enn jeg/vi (familie og behandler) noen gang trodde jeg skulle, og jeg har blitt rimelig selvstendig til tross for at det henger igjen litt avhengighet når det kommer til for eksempel telefonsamtaler og bilkjøring. I dag har jeg faktisk tatt hele to telefonsamtaler helt alene og selv om det på et tidspunkt var litt frustrasjon så gikk det likevel bra. Dette er helt utrolige fremskritt for meg og det føles ubeskrivelig deilig.
Men.. så var det tilbake til start. Det går bare ikke. Jeg er medlem i et par grupper for mennesker med Asperger og deres pårørende og det er stadig innlegg med «er det noen som sliter med *noe*?» og «jeg har det sånn her – er jeg den eneste?» og lignende og vet dere hva? Jeg kjenner meg nesten ikke igjen. Det bare.. det er ikke meg lenger. Selvfølgelig så er det ett og annet, jeg tviler ikke på Aspergerdiagnosen min, men all jobbingen min.. All innsatsen.. Alt har bare.. gjort ting generelt bedre. Jeg trodde ikke man kunne håndtere utfordringer ved diagnosene mine så til de grader bedre, sånn som jeg gjør nå. Det er helt surrealistisk og da kjenner jeg plutselig at jeg ikke helt vet hvor jeg skal starte når det kommer til å skrive. Jeg føler ikke jeg lenger kan snakke «på vegne» av andre med Aspergers syndrom, Bipolar lidelse, sosial fobi og agorafobi – for alt har blitt så mye bedre. Jeg er fire måneder skadefri (hurra), jeg spiser helt vanlige måltider (det er relativt stort da spiseforstyrrelser regjerte livet mitt i mange år) og jeg er veldig selvstendig. Jeg kan nesten ikke tro det selv, og det tror jeg ikke egentlig de rundt meg gjør heller. Likevel er det sant. Det skjer mye (bra) i livet mitt nå og jeg har det i grunn ganske fint. Det føles så rart at JEG kan si, med hånden på hjerte, at jeg har det fint. At jeg har det bra. For vanligvis går jeg rundt i en tåke av «okei» – som i grunn er bra nok, for det kunne vært mye verre. Men nå har jeg det altså bra.
Autism awareness month
I got a memory on facebook the other day. You see, April is “Autism awareness month” and a few years ago I was asked to write a specific blog post. A reader wondered what autism can look like in a child and how it showed itself for me at a young age. I was actually honored that someone who read MY blog had a request for what kind of post I should make. It kind of made writing a little bit easier, in what was a difficult period. It seems like the difficult period just continues, but sometimes there’s this flash of inspiration, that makes me able to write.
Lately I’ve been wanting to get back to the start. To when I started blogging and when I was writing mainly to inform about how Asperger’s syndrome could be for young girls, specifically me as a 15-year-old. I was in 10th grade at SMI (school at the hospital) and I was incredibly happy after finally receiving a diagnosis but I was also frustrated by how little people knew and how horrible I was met at different institutions that were supposed to help me. The problem with going back to start is that I’m not there anymore. I’ve jumped 10 steps ahead and I’ve received more “letters”. I’ve come further than I/we (family and therapist) ever thought I could, and I’ve even gotten quite independent, even though there’s of course some part of me that depends on others for, for instance, phone calls and driving. Today I’ve actually had 2 phone calls all alone, and even though I at one point got pretty frustrated, it still went fine. This is incredible progress for me, and it feels amazing.
But.. the whole thing with going back to the beginning. It’s just not possible. I’m a member of a few groups for people with Asperger’s and their relatives and there are frequently posts with “does anyone else struggle with *thing*?” or “this is the way I feel – am I the only one?” and do you guys know what? I can barely see myself in those situations now. It’s just not.. me anymore. Of course some things still goes, I’m not doubting my Asperger’s diagnosis – at all, but all my hard work.. Everything.. it’s done things better. I didn’t think I would be able to handle challenges with my diagnoses so much better, the way I do now. It’s quite surreal to be honest, and then I suddenly feel very insecure about where to start with my writing. I don’t feel like I can speak “on behalf” of others with Asperger’s syndrome, Bipolar disorder, social phobia, and agoraphobia anymore – because everything is so much better. I’m 4 months without self harming (hooray), I eat normal meals (that’s relatively big as ED’s was my life for many years) and I’m pretty independent. I can almost not believe it myself, and I don’t think the people around me can either. But it’s still true, it’s still the case. A lot of (good) things are happening in my life now, and I’m sort of good. It feels so weird that I, of all people, can say that I’m truly good. Because usually I just walk around in this fog of “okay” – which is good enough as the alternative could be so much worse. But now I’m actually good.
