Jeg husker tilbake til rundt 2015 – 2016 tror jeg, da det kom en ny liste over hvem som regnes som fattig i Norge. Da jeg fortalte det til en eller annen fikk jeg beskjed om at jeg måtte jo ta feil, ettersom jeg sa at jeg regnes som fattig med uføretrygden min. Jeg snakket aldri om det igjen, men det hendte at jeg tenkte på det – helt frem til nå. Det gikk nettopp et program på NRK med Harald Eia som programleder og han snakket om fattigdom i Norge. Det kommer stadig frem i media at det er flere og flere fattige, flere og flere barn som vokser opp i fattigdom (fler enn noen gang, tror jeg?). Jeg var spent og urolig på hva han skulle si om uføretrygd, AAP og andre former for offentlige støtte. Med både AAP og uføretrygd får du 2/3 deler av tidlige inntekt – tenk det? Opp til 400 000 i året da, riktignok. Men 400 000 er ganske mye, ihvertfall sammenlignet med meg som kun har «basis» når det kommer til uføretrygd. Det er mange med meg også, det vet jeg. Tidligere undersøkelser har jo tross alt vist at det kun er 10% med Aspergers syndrom som er i jobb. Da er det særlig også utdannelser og jobber i en viss retning, i retning av det som ofte blir kalt spesialinteresser. På et tidspunkt kunne jeg nok fått utdannelse i webdesign. Kanskje en retning mot fotografi og musikk også. Frisør og barnehagelærer. Men til slutt sa det stopp når det kom til skolen. Det var 4. året mitt på videregående og det var flere enn én grunn. Uansett.. jeg regnes som fattig. Det kom ikke som noe sjokk, men av frustrasjon og oppgitthet begynte jeg å gråte. Jeg kan ikke se for meg at så mange tar den beskjeden med «ok, null stress». Det er jo helt sikkert andre der ute som tenker at «det var ikke slik det skulle gå», sånn som jeg? For det var jo ikke slik det skulle gå. Jeg smaker på ordet, fattig. Det er nok ikke så ille som jeg skal ha det til, spesielt ikke så lenge jeg IKKE er aleneforsørger for et barn – det må jo være enda verre. Jeg hadde nok klart meg om jeg hadde vært på egenhånd, men om jeg hadde hatt noe frihet i det hele tatt kan nok diskuteres.
Harald Eia forklarte det med at Norge er et hus med to rom. Det ene rommet er de som jobber, det andre rommet er de som får hjelp av NAV. Det skal være mer lukrativt å jobbe enn å motta trygd. Selvfølgelig skal det være det. Det er vel sikkert likevel noen som på en eller annen måte klarer å «lure» seg til uføretrygd, selvom det å bli uføretrygdet er vanskelig. Det var det iaf da jeg ble det. Det var veldig strengt og man trengte til og med møte (kanskje flertall også) med NAV og overlegen der, i tillegg til spesialisterklæringer og lignende. Det er jo ikke noe du får bare fordi du vil… Noen ganger er det ganske kjipt. Det har seg jo sånn at mange som er uføre trenger medisiner, og mange medisiner går ikke på frikort. Mange med jobb når aldri frikortgrensen, andre med uføretrygd betaler mange tusen for helsetjenester og medisiner – etter frikort, hvert eneste år. Smak litt på den. I tillegg kommer jo selvfølgelig ting som tannlege, for eksempel. Det er ikke gratis med mindre du bor i kommunal bolig og går til kommunal tannlege (som ikke alltid er de beste heller, trist nok…). Lett, ikkesant? Det er langt ifra alle med uføretrygd som har plass i kommunal bolig ettersom det er mange flere uføretrygdede enn det finnes kommunale boliger. Å få plass der er forresten relativt vanskelig også, og behovsprøves i den forstand at du får 3 år av gangen og risikerer å ikke få fornyet leien etter 3 år fordi noen andre trenger leiligheten «mer enn deg». Men hvor tar du veien da?
Ordet fattig.. Det er ikke mye kult altså. Tenk at du til og med kan regnes som fattig om du tjener opp mot 400 000 i året? Det spørs bare hvor mange barn du har. Det er et interessant tema – men også utrolig, utrolig sårt.
Poor
I remember back, I think, to 2015 – 2016 when the Norwegian government came with new information about who’s considered poor or not in Norway. When I told someone that apparently, I’m actually considered poor with my disability benefits they responded with something like “you can’t be serious, that can’t be true”. I never talked about it again, but I kept thinking about it from time to time – up until now. There was a Norwegian television program with a comedian called Harald Eia as the leader and he talked about poor people in Norway today, especially with it being more and more people and even more kids (than ever, I think) who grows up being poor. I was interested in what he said about disability benefits, something called AAP (a specific thing you get when you’re waiting to see if you can go back to work, you get it for a maximum of 3 years) and other forms of governmental support. With both AAP and disability benefits you get 2/3 of what you previously earned – think about that. Up to 400 000 NOK a year though. But 400 000 is a lot, at least compared with me who only has the “base” version due to not having worked. There’s a lot of people like me too, I know that. Previous polls have shown that about only 10% of people with Asperger’s syndrome were working. Then it’s usually when you can get an education or a job within a specific part of your interests, often so-called “special interests”. At one point I could’ve probably gotten an education in webdesign. Maybe in the direction of photography or music too. Even becoming a hairdresser or a kindergarten teacher was an option. But in the end my head just said stop when it came to school. It was my 4th year of high school, which usually takes 3 years and you only have 4 years to try it while being covered by the government tuition wise (if you choose a public school). There were more than just one reason for me quitting. Anyway.. I’m considered poor. It didn’t come as a surprise but with all the frustration and being fed up with things I just started crying. I can’t imagine people going like “yeah okay, no problem” when realizing they’re considered poor. There are likely other people out there who goes something like “it wasn’t supposed to end this way”, just like me? Because it wasn’t supposed to go this way. I tried tasting the word “poor”. It’s probably not as bad as I take it, especially not as long as I’m not an only mom – because that must be even worse. I would probably do perfectly fine completely on my own, but if I would have any freedom can be discussed, I’m pretty sure.
Harald Eia explained it as Norway being a house with 2 rooms. In one room there’s the people that work, the other was filled up with people on governmental support. It should be more giving having a job than getting disability benefits. Of course, it should, there’s no doubt in my mind. There are probably still some people who manage to “lure” their way into getting disability benefits, even though that’s hard. At least it was back when I got it. They’re very strict about it and you need meeting(s) with NAV (work and welfare management) and it’s head physician, in addition to specialist declarations etc. It’s not something you get just because you want to, because it sort of sucks sometimes. It’s also a fact that a lot of people with disability benefits are ill in some way so they need medication, and a lot of medications don’t count towards (or after) your so-called freecard. A lot of people that works never reach the freecard limit, while a lot of people who don’t work pays several thousand NOK for health care services and medication – after the freecard, every single year. Feel it. In addition to that there’s of course things like the dentist. It’s not free unless you live in an apartment owned by the municipality and you go to your local, public dentist (which aren’t always all that good, sadly..). Easy, right? Not all people on disability benefits have a place in governmental housing since there are way more people on disability benefits than there are governmental owned apartments. To get a place there is also hard by the way, and it’s “trialed” every 3 years, so you do risk not being able to live there after 3 years because “someone needs it more than you”. But where do you go after that?
The word poor.. Not much fun, is it? Think about the fact that you can even be considered poor up to 400 000 a year? It just depends on how many kids you have. It’s an interesting topic – but it’s also very emotional.
