Det har stoppet litt opp inni hodet mitt. Jeg har gjentatte ganger skrevet blogginnlegg, oversatt de til engelsk og hatt de klare for publisering, men så er det noe som stopper meg. Jeg har en følelse av at det jeg er i ferd med å si ikke har noen menig. Det er ikke spesielt nok. Det er ikke bra nok og det er ikke interessant nok. Nå for tiden sliter jeg veldig med frykten for å ikke være bra nok og frykter for å være i veien, igjen, og det er slitsomt. Det er jo ikke egentlig kun en frykt, det er en form for angst. Jeg har kjent på følelser som jeg ikke har kjent på lenge og det skremmer meg. Følelsen av å være så sliten at ingenting betyr noe lenger. Følelsen av at jeg er så sliten at jeg bare vil gi opp, for det skjer jo ingen forandringer uansett.
Det er slitsomt å jobbe med angsten hvert eneste minutt du er våken, og det er det jeg gjør akkurat nå. Det er ikke den sosiale fobien, eller agorafobien, slik jeg vanligvis sliter med – det finnes jo ikke noe sosialt eller noen grunn til å møte mennesker akkurat nå. Neida. Det er angsten for det ukjente. Angsten for usikkerheten. Angsten for uforutsigbarheten. Den som er knyttet direkte opp mot autismen min. Jeg vet at mange med Asperger’s syndrom ikke øyeblikkelig vil innrømme at de er autistiske, for de har tross alt Asperger’s syndrom. Men vi må kalle en spade for en spade, vi er autister. Og jeg kan like gjerne bruke dét ordet i beskrivelsen av noe som er tett knyttet opp mot det fordi folk flest automatisk vil skjønne at «åja, dette her er seriøst» fordi jeg tror at til tross for at det blir snakket mer om så vet ikke folk hva Asperger’s syndrom er. De har heller ikke så utrolig mye kunnskap om autisme, og autisme er på mange måter et negativt ladet ord fordi det knyttes opp mot så mange fordommer og uvitenhet. Så mange misforståelser. Men kanskje det jeg skriver kan gjøre en forskjell for noen.
Jeg sliter rett og slett med ting som er direkte knyttet opp mot autismen min akkurat nå, og det finnes ingen kur mot autisme. Man kan bli bedre på ting, takle ting bedre, lære seg å reflektere mer og utvide horisonten sin med både sosiale koder og rette opp i det som tidligere kunne blitt språklige misforståelser. Men man er og blir autist og den nevrologiske «annerledesheten» forblir i hodet for alltid.
Kanskje dette blir postet i dag, 4. mai, eller kanskje det blir postet om noen dager. Kanskje det ikke blir postet i det hele tatt til og med. Men jeg har iaf prøvd å skrive, prøvd å få frem et poeng, prøvd å sortere det som foregår oppi hodet mitt. Og det er alltid verdt et forsøk.
(Siden det er Star Wars dagen i dag så må jeg jo bare si, May the 4th be with you! Gledelig Star Wars dag!)
Forever autistic
My head kinda stopped working. I’ve repeatedly written blog posts, translated them to English and had them ready for publishing, but suddenly there’s something stopping me. I have a feeling of that what I’m writing doesn’t mean anything. It’s not special enough. It’s not good enough and it isn’t interesting enough. Currently I’m struggling a lot with the fear of not being good enough and the fear of being a constant bother, again, and that’s sort of exhausting in it’s own way. It’s not even really a fear; it’s an anxiety. I’ve felt feelings I haven’t had in a long time and it actually scares me. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming that nothing means anything anymore. The feeling of exhaustion that’s so overwhelming you just want to give up, because nothing changes anyway.
It’s tiering to work on your anxiety every single waking minute, and that’s what I’m doing. It’s not the social phobia, or agoraphobia like usual – because there’s not really any social things happening right now. No.. It’s the anxiety of the unknown. The anxiety of the uncertainty. The anxiety caused by lack of predictability and a stable life. The kind of anxiety that’s directly tied to my autism. I know that a lot of people with Asperger’s syndrome don’t really wanna call themselves – or even admit – that they’re autistic, because they have Asperger’s syndrome. But let’s be real, we are autistic. And I might as well use that word to describe something that’s tied to just that because people automatically will realize that this is important and even though it’s talked about a lot more now, I doubt that everyone knows what Asperger’s syndrome is. They don’t really have too much knowledge about autism and autism is in some ways a negatively charged word because it’s tied to a lot of prejudice and lack of, yeah, knowledge. There are so many misconceptions. But what I write might maybe make a difference to some.
In other words, I do struggle with things directly linked to my autism right now and there’s no cure for autism. You can get better at stuff, learn how to handle things better, learn to reflect about yourself and broaden your horizons with social “codes” and make right what could very well be a future misunderstanding. But you are, and forever will be, autistic and the neurological difference you have will always be in your brain.
Maybe I’ll post this today, May 4th, or maybe in a few days. Maybe I don’t even publish this at all. But at least I’ve tried writing, I tried getting through to people, I tried sorting the things that’s running through my head. And it’s always worth a try.
(Since it’s the Star Wars day today I just have to say, May the 4th be with you! Happy Star Wars day!)
