2. april, verdens autismedag. Jeg tror for så vidt hele april regnes som en måned for å informere og oppplyse om autisme, og i fjor ble jeg spurt om å skrive et innlegg om hvordan ting var for meg da jeg var liten. Jeg setter så pris på når dere kontakter meg når dere ønsker å lese noe eller bare trenger noen tips og råd. Det varmer hjertet mitt. Jeg har også noen gamle innlegg om både autisme, angst og depresjon liggende som jeg kan poste. Det er så viktig å sette pris på ulikhetene våre for alle mennesker har en funksjon her i verden og alle kan gjøre noe, omså det bare er å glede de rundt seg med et smil.
Da jeg satte meg ned for å skrive nå hadde jeg ingen intensjoner om å skrive noe som helst om autisme spesifikt, dessverre. Jeg har vært småsyk den siste uken og begynner å bli lei. Det har gjort at jeg mest av alt har ønsket å ligge i sengen, men jeg har fått til noen økter med World of Warcraft med R og noen venner helt frem til R ble syk selv. Nå går det i å prøve å komme meg litt videre på WoW (alene) med Bones på den andre skjermen. Jeg har kanskje ikke nevnt det tidligere, men for meg er Bones en slags angstdemper. Når jeg har på serien i bakgrunn så klarer jeg ofte å samle tankene litt mer om det jeg holder på med, så i løpet av i går og i dag har jeg klart å lese en hel bok! Jeg kan ikke huske sist jeg klarte å lese sammenhengende i mer enn 10 minutter, og iaf ikke sist jeg leste gjennom en hel bok. I dag har jeg også sittet og surret litt med en wishlist på Amazon (dette er helt nytt for meg) i tillegg til litt WoW og jeg krysser samtidig fingrene for at jeg skal føle meg helt frisk snart. Det er sjeldent gøy å være syk..
Corona-situasjonen tar av i hele verden og jeg kan ikke unngå å annerkjenne at det påvirker meg veldig. En kompis minnet meg faktisk på istad at «det må jo være vanskelig med tanke på Asperger» og jeg tenkte for meg selv «ja, ja det er det faktisk» – og det er jo sant. Igjen undervurderer jeg det at jeg faktisk er autistisk og har litt ekstra bagasje i tillegg til det. Jeg ble jo sagt til at jeg ikke kunne tenke på at jeg har den bagasjen, at jeg ikke burde snakke om det eller ta hensyn til det (sistenevnte ble ikke sagt rett ut, men hjernen min går dit automatisk ut fra det andre som ble sagt). Når jeg tenker over det nå så blir det jo helt feil. Da kan jeg gå tilbake til sammenligningen jeg brukte for noen år siden når det kommer til hvilken som helst psykisk eller usynlig sykdom. Du ber ikke noen som sitter i rullestol å bare «skjerpe seg» og komme seg opp på beina, på tross av at personen bare har ett bein. Du sier ikke til noen som har kreft at de må slutte å «skape seg». For det første så er det frekt og for det andre så kan det faktisk være fysisk umulig. Så hvorfor sier man det til noen som bærer på noe som er usynlig? Da er det liksom greit, eller? Jeg kjenner jeg blir fryktelig frustrert og irritert når jeg tenker på det. Noe så frekt?! Usj, folk som det der altså. Ikke noe man burde bruke tid, energi eller tårer på. Da kommer vi jo inn på det at vi alle må velge hva slags mennesker vi vil ha rundt oss. Noen ganger er ikke ting helt som du trodde likevel, og da må man noen ganger kutte det/de ut – selv om du aldri kunne trodd noe sånn om personen. Jeg føler at jeg har en gjeng ganske ok mennesker rundt meg nå. Mennesker som inspirerer meg, som får meg til å ønske å bare bli bedre. Mennesker som får meg til å ville stå på, pushe gjennom det som er vanskelig og til slutt ende opp med det som er bra. Mennesker jeg ikke vil miste. Mennesker som jeg helst vil se ofte, eller til og med hver dag. Så jeg håper vi kommer oss gjennom Corona så fort som mulig, for jeg har så mye jeg vil gjøre!
World autism awareness day
April 2nd, world autism awareness day. I think the whole month of April is a thing for people who want to inform and educate about Autism, and last year a follower requested a blog post about how I was when I was younger. I really appreciate when you guys contact me when you want to read about something specific, or if you need some tips & tricks or advice. It warms my heart. I also have some old blog posts about autism, anxiety and depression that I can post soon. It’s so important to embrace our differences because every one of us have a function in this world, even if it’s just making our loved ones happy with a smile.
When I sat down to write I had no intention of writing about autism, sadly. I’ve been kind of ill the last week and I’m getting tired of it. What I’ve wanted to do most of all is to lay in bed, but I’ve still managed to push through some sessions of playing World of Warcraft with R and some friends up until R got ill himself. Now I’m just trying to get some progress in WoW (alone) with Bones on my 2nd monitor. I don’t think I’ve mentioned it earlier, but Bones is kind of like a light anxiety medicine for me. When I have the show on in the background I’m usually able to gather my thoughts a little and focus on the task I’m doing, so with today and yesterday I managed to read through a whole book! I can’t remember the last time I managed to read more than 10 minutes, and definitely not the last time I read a whole book. Today I’ve also browsed Amazon and made a wishlist (this is all very new to me) in addition to a little bit of WoW, and I’m crossing my fingers I’ll feel better soon. Being ill is rarely any fun…
The Corona situation is totally taking over the world right now and I can’t help accepting that it’s influencing me – a lot. A friend reminded me of it earlier, the «that must be difficult when having Asperger’s» and I thought «yes, yes it is» – because it’s true. Again I’m underestimating the fact that I’m autistic and have some extra baggage in addition to that. I was told that I had to stop thinking about the fact that I have what I have, that I shouldn’t ever talk about it or even act considering it (the last thing wasn’t really said, but my head automatically went there based on the other things). When I think back at it now I realize that that’s just wrong. I might as well just go back to the comparison I used a few years ago. You don’t tell someone that’s sitting in a wheelchair to just get up and walk, even though the person only has one leg. You don’t tell someone with cancer to «get a grip». First of all it’s rude, second of all it might be literally impossible. So why do we say that to someone who has something you can’t see? Why is it suddenly okay then? I feel extremely frustrated and irritated when I’m thinking about it. So rude!? Ugh, people like that. Someone you definitely shouldn’t use your time, energy or tears on. We’re crossing over to the fact that everyone needs to pick and choose what kind of people we want to have in our lives. Sometimes someone or something isn’t the way you thought it would be, and sometimes that makes you having to cut someone off – even though you would never believe something like that would happen. I feel like I have a bunch of pretty okay people around me now though. People who inspire me, who makes me wanna be better. People that makes me want to push through what’s hard to end up with what’s good. People I don’t wanna lose. People I wanna see a lot, or even every day. So I hope we get through Corona as soon as possible because I have so much I want to do!
