Jeg hadde en litt merkelig tanke her for litt siden. Her på bloggen (når jeg skriver, that is) er jeg mer åpen enn det jeg egentlig er med mine nærmeste. Jeg har tenkt litt på hvordan og hvorfor, og jeg tror jeg kom frem til at med bloggen så er det helt frivillig hvem som leser, og det er også frivillig å komme med tilbakemeldinger, i motsetning til å sende en melding til noen du er glad i for å be om hjelp eller det å være helt ærlig med at «nei, det går ikke noe bra nå as» – for hvem vil egentlig høre det? Man vet jo ofte ikke engang hva man skal si når noen kommer med noe mørkt, og da føler jeg det er bedre å la de slippe å høre det. For som sagt, det er jo helt frivillig å titte innom bloggen min, og det er også frivillig å komme med tilbakemelding, i motsetning til på meldinger eller en telefonsamtale, for da må du jo komme med et eller annet. Jeg merker nå at det ikke går så bra. Jeg kjenner veldig på at samtalene med en fantastisk behandler ble avsluttet uforutsett tidlig i februar. Jeg kjenner at jeg så sårt trenger noen å snakke med, men jeg vil ikke støtte meg til noen. Jeg vet ikke helt om jeg vil ta imot hjelp videre heller, da tilbudet gjelder to samtaler i måneden og ikke én gang i uken. Jeg tror at for meg, personlig, så vil det nesten være verre å ha kun to samtaler i måneden enn å ikke ha det i det hele tatt, pluss det at hvordan skal jeg i det hele tatt bli trygg på en ny person jeg bare skal se hver 2. uke? Det kommer jo til å ta en hel evighet å kunne åpne seg i det hele tatt, og da er jo vitsen kanskje borte også. I tillegg til at jeg tross alt har kommet helt sinnsykt langt med å behandle angsten og å pushe meg gjennom ting, slik at jeg er veldig engstelig for at en eventuell ny behandler skal mene at jeg ikke trenger hjelp. Mye av det er jo bare spill. Masking, om du vil. For hvordan skal man egentlig betro seg til noen om noe alvorlig? Det er fint å ha en mammi som er der uansett og en kjæreste som ville gitt meg hele verden hvis han kunne, men jeg vil jo ikke gi de jeg er mest glad i her i verden byrden av å vite hva som foregår inni hodet mitt. Da er det jo nesten bedre å takle det på dårlige måter i all hemmelighet. Men dette er jo kun mine egne tanker om min egen situasjon og noe som kanskje ikke gjelder for de fleste, eller i det hele tatt noen, andre.
Jeg har egentlig litt angst for å skrive, og dermed også poste, når jeg først klarer å samle tankene litt. Jeg er redd for at det er teit, dumt, for depressivt, dårlig, rart eller rett og slett søppel. Jeg vet jo at jeg innerst inne er flink til å skrive og at jeg er god på å formulere ting, men av en eller annen grunn føles dette så langt borte nå. Hurra for dårlig selvfølelse, am I right?
Jeg hadde en meltdown natt til i dag som resulterte i kun fire timers søvn. Dagene som følger disse type netter føles alltid så rare, så forferdelige. Ingenting er rett og alt går feil vei. Jeg er sliten, trøtt, umotivert og humøret mitt er ustabilt som bare det; som om det ikke er nok fra før. Det må alltid være litt ekstra, det er jo liksom helt nødvendig.
Den psykiske helsen min har med andre ord tatt en tur ned under disse corona-forholdene. Jeg vet at for noen med Asperger så er det nesten en lettelse fordi de slipper det sosiale presset de er under med jobb, familie o.l. til vanlig, men for meg som ikke har dette presset så betyr brudd på rutinene mine krisetilstander i hodet. Det er jo ikke slik at jeg har mange rutiner som foregår utenfor leilighetens fire vegger, men de få jeg har har jo selvfølgelig falt fra i denne unntakstilstanden. Her jeg sitter nå håper jeg veldig på at ting blir bedre snart slik at jeg kan komme meg til Nederland, Sverigetur med Tina, forhåpentligvis (bra) behandling og en kaffe på LaBaguette…
Forresten så har Twenty One Pilots en ny sang kalt Level of Concern som jeg anbefaler på det sterkeste!
Weird times..
I had a really weird thought here a little while ago. On this blog (when I write, that is) I’m more open about things than I am with my closest humans. I’ve thought a little about how and why and I think I ended up with the conclusion that when it’s on my blog it’s completely voluntarily whether one wants to read or not, and it’s also voluntarily whether you want to come with feedback or not, unlike texting someone you love, asking for help and be completely honest about the fact that things aren’t okay – because truly, who wants to hear someone say that things aren’t okay? One often don’t even know how to respond when someone comes to you with something dark, and because of that I feel like it’s easier to not let them know. As I said, it’s completely voluntarily to click on the links to my blog as well as commenting, unlike with a text or a phone call, because then you definitely have to respond with something. I’m feeling like things aren’t going too well at the moment. I’m noticing that the therapy with a great therapist ended unexpectedly and suddenly in the beginning of February. I’m really feeling the need to talk with someone but I don’t wanna lean on anybody. I don’t even really know if I wanna continue getting therapy because the new schedule is twice a month and not once a week. I think that for me, personally, it would maybe be worse to have two appointments a month than none at all, plus – how am I even supposed to get comfortable and trust a new person I only see every other week? It’s gonna take forever to trust that new person so by then the point of it might be gone. And let’s be honest, I’ve come so incredibly far in how to deal with and push through things, so I’m really anxious about if a new therapist is of the opinion that I don’t need any therapy. But a lot of it is just an act. Masking, if you want. Because how are you even supposed to tell someone something that is truly serious? It’s great to have a mammi that’s there for me all the time and a boyfriend who would give me the world if he could, but I don’t wanna give the burden of everything that’s going on inside my head to the ones I love the most. At that point it seems almost better to handle it in horrible ways in silence. But that’s just my own thoughts about my own situation and might not reflect anybody else in this world.
I’m actually having a lot of anxiety about writing, and therefore also posting, when I finally manage to gather my thoughts a little bit. I’m scared that it’s lame, stupid, too depressive, bad, weird or all in all garbage. Deep down I know that I’m good at writing and I’m good at getting through to people with what I think about, but for some reason all of that feels so far away right now. Hurray for bad self esteem, am I right?
I had a meltdown last night and it resulted in just four hours of sleep. Days that follows nights like that are always so weird, so horrible. Nothing is right and everything goes wrong. I’m tired, exhausted, unmotivated and my mood is so incredibly unstable; as it isn’t unstable enough in general. I mean, you really have to have that little extra happen. That’s clearly a necessity.
My mental health has obviously taken a deep dive with all this corona-shit going on. I know that for a lot of individuals with Asperger’s syndrome this is great because they’re freed of the social pressure they’re under normally with jobs, family etc. but for me who doesn’t have any of that pressure the disturbance in my routine creates havoc inside my head. It’s not like I have a lot of routines that are outside of the apartment, but the few I have isn’t present currently. When I’m sitting here like this I really hope that we’ll see better times soon so I can go to the Netherlands, Sweden with Tina, therapy with a (hopefully good) therapist and a coffee at LaBaguette…
Twenty One Pilots have a new song by the way, it’s called Level of Concern and I really, really recommend giving it a listen!
