Jeg begynte på et innlegg i går men jeg planla dessverre rimelig dårlig og måtte haste av sted til «storesøster» for en sen lunsj, sammen med mammi. Da jeg kom hjem igjen var Han allerede hjemme og vi trengte begge å prate ut grunnet krisemaksimeringen som foregår for øyeblikket.
I går sminket jeg meg for første gang på lenge. Jeg trengte det. Jeg følte jeg måtte det. Det dekket dessverre ikke over det faktum at jeg hadde grått i flere timer. Jeg klarte ikke å holde meg selv fra å gråte da vi var hos storesøster heller. Livet er snudd 100% opp ned og alle planer er lagt på is. På grunn av en influensa. Etter pressekonferansen i går ble det jo helt åpenbart klart for at veldig, veldig få liv går etter planen nå fremover. Jeg forstår så godt krisen veldig mange kommer til å sitte i om dette vedvarer, samt konsekvensene av Covid-19 for mange, mange menneskers helse, MEN for meg er forandring av rutiner og fremtidige planer knusende.
Jeg takler forandring dårlig, og allerede tanken på at jeg ikke fikk se han på et par måneder på grunn av kaos her hjemme gjorde fysisk vondt. For noen dager siden ble vi klar over hvordan Corona kunne påvirke, men siden nederlandske myndigheter enn så lenge hadde Norge på grønn liste bestemte vi oss for å prøve å endre flybilletten min så jeg kunne dra allerede søndag. Videre var planen da å bli til 31. mars som planlagt, eller å få ordnet flybillett hjem så fort som mulig hvis Norge ble satt til gul sone. Men så våknet jeg opp til nyhetene i går. Mammi advarte meg så fort jeg våknet, før jeg rakk å åpne VG på telefonen, og jeg begynte å gråte allerede da. Tårene var umulig å stanse og mammi prøvde så godt hun kunne å hjelpe. Han var på jobb og visste ikke engang hvordan situasjonen så ut i Norge. Etter i går morges har jo alt bare blitt verre og verre (slik som enhver person i vårt land er klar over) og alt er satt på vent. Selvfølgelig ikke bare for meg, men akkurat nå sitter jeg i en emosjonell krise. Forandringer er vanskelige. Veldig vanskelige. Det kan sette meg ut i lang tid og det kan forverre alt ved diagnosene mine. Selv om diagnosene gjør meg til meg på gode måter også så er det alle de vonde måtene de påvirker nå som er mulig å tenke på. Jeg har grått i dag også, mer enn nok. Jeg følger med på nyhetene og jeg kommer til å etterfølge regjeringens anbefalinger for hvordan man nå skal oppføre seg. På grunn av mitt ansvar ovenfor samfunnet, mitt ansvar ovenfor familien og vennene mine – både unge, gamle og de med nedsatt immunforsvar. Mitt eget immunforsvar er jo ikke akkurat så mye å skryte av heller, men jeg er ikke overstadig bekymret for meg selv. Heldigvis.
Jeg kunne skrevet side opp og side ned (i Word) om hvordan jeg føler meg akkurat nå, men jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror ikke det betyr noe for noen der ute heller. Det kan til og med sikkert få andre til å sitte å se dumt på meg også. Sistenevnte bryr jeg meg ikke altfor mye om, som vanlig. Fordi det som er virkelig for meg er virkelig for meg. Uavhengig av alle andres følelser. Uavhengig av alle andres liv. I mitt liv akkurat nå er det meg som gjelder, og jeg er lei meg. Veldig lei meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle alle forandringene som skjedde på et blunk og jeg er ikke sikker på når jeg klarer å bearbeide det – og om jeg klarer å bearbeide det på riktig måte. Akkurat nå føles det som om jeg har falt utfor et stup, og at jeg bare fortsetter å falle. Lenger og lenger ned, i høyere og høyere hastighet. Det er det jeg føler. Sånn er det.
The flu
I started writing yesterday but I miscalculated the time I had and had to rush off to a late lunch at my sister’s, with mammi. When I came home, He was already home from work and both of us really needed to talk because of the crisis maximation everyone is doing at the moment.
Yesterday I did my makeup for the first time in a very long time. I needed to. I felt like I had to. Sadly it didn’t really cover up the fact that I had been crying for hours. I couldn’t keep myself from crying when I was at my sister’s either. Life is turned upside down, 100%, and all plans are on hold. Because of the flu. After the press conference yesterday it was clear that very few lives will go as planned in the near future. I really do understand the crisis a lot of people are going to experience if this lasts for a while, and also the consequences Covid-19 will have for a lot of people’s health, BUT for me, change of routines and plans is devastating.
I don’t deal with changes very well and the thought of not seeing Him for a while because of chaos here at home physically hurt. A few days ago we became aware of how the Corona virus could influence everything but since the Dutch government still considered Norway as a green zone we tried moving my flight up to this Sunday. The plan further was that I would either stay until the 31st or until the Netherlands marked Norway as a yellow zone and get a flight ticket home asap. But then I woke up to the news yesterday. Mammi made me kind of aware of all of it already before I opened the newspaper on my phone, and I had already started crying. The tears were impossible to stop and mammi tried comforting me in any way she could. He was at work and had no clue about the situation in Norway. After yesterday morning things have just gotten worse and worse (as basically everyone in our country knows now) and everything is put on hold. Of course it’s not only for me, but right now I’m in an emotional crisis. Change is hard for me. Very hard. It can put me off my game for a really long time and it can make every bad thing about my diagnoses way worse. Of course I have a lot of positive traits thanks to my diagnoses as well, but right now it’s only the bad parts that’s noticeable. I’ve been crying today as well, more than enough. I keep track on the news and I’m going to act on the government’s wishes. Because of my responsibility for the community, my family and my friends – both young, old and those with lowered immune systems. My own immune system isn’t exactly something to brag about either, but I’m not too worried about myself. Luckily.
I could write page up and page down (in Word) about how I feel right now, but I don’t think that helps. I don’t think it means something to anyone out there either. It can probably even make people look at me like I’m stupid as well. Not that I care too much about the latter, as usual. Because what’s real to me is real to me. No matter how anyone else feels. No matter what anyone else’s life is like. In my life right now, I’m the one that matters, and I’m devastated. I don’t know how to deal with all the changes that happened out of the blue and I’m not sure I’ll be able to deal with it – and if I can, in the right way. Right now it feels like as I’ve fallen down from a cliff and that I just keep on falling. Further and further down, faster and faster. That’s how I feel. That’s how it is.
