Dette innlegget ble skrevet i går, og jeg må bare påpeke at sinnstemningen min ikke har forandret seg stort på tross av litt drama.
Nytt år, nye muligheter er en klisjé. Jeg tror jeg har brukt denne overskriften opp til flere ganger og jeg føler like mye på det hver eneste gang; det er en forferdelig klisjé. Men akkurat nå våger jeg faktisk å bruke den.
Jeg snakket nettopp med ei god venninne. Vi har aldri møtt hverandre, for hun bor i England. Gode venninner som aldri har møtt hverandre, tenker du sikkert. Eller, det er ikke sikkert du tenker det, men jeg vet at veldig mange tenker det – og det er helt greit. Hun og jeg er veldig like. Vi har mye av de samme utfordringene selv om vi har forskjellige diagnoser, og ja jeg tar opp ordet diagnose igjen. Det er en del av hverdagen min, og uansett hvor mye jeg (eller hun, eller alle dere andre der ute med en diagnose) vil så blir vi ikke kvitt den. Den er en del av oss hver eneste dag, år etter år. Tiår etter tiår – så lenge vi lever. Men det er okei.
Akkurat nå er jeg veldig fornøyd, mye takket være henne. Jeg skulle nemlig svare på en normal ish samtale og da innså jeg hvor heldig jeg er. Jeg må riktignok understreke at jeg er blant mange som er materialistiske, for dette spiller en rolle inn i hva jeg skal skrive videre. Jeg er ikke supermaterialistisk (selvfølgelig..) men jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg er opptatt av at jeg har en telefon som fungerer til det formålet jeg skal ha den til. Jeg er opptatt av en god pc som jeg kan spille yndlingsspillene mine på. Jeg er storfornøyd med at jeg har en XBOX One som jeg kan se både dvd’er, bluRay og spille på. Jeg er også ekstremt fornøyd med det nye kameraet mitt. Jeg har fått inspirasjon til å skrive igjen, mye fordi jeg nå har LYST til å ta bilder. Bilder av Saga, bilder av meg, bilder av ting. Men her spiller fornøydheten min inn; jeg har det jeg trenger. Jeg har i grunn alt det jeg trenger av både klær og «utstyr» til å gjøre det jeg vil her i livet. Jeg er også veldig heldig, for jeg har en fantastisk familie (av de som står meg aller nærmest) som er her for meg i tykt og tynt, som bryr seg om meg og som er tilgjengelig hvis jeg trenger dem. For jeg er tilgjengelig hvis de trenger meg. Det er dette som er så viktig. Man må gi for å få, og det er jeg veldig opptatt av. Jeg prøver virkelig hardt å overkomme angsten for å kontakte andre mennesker, for det er så viktig at jeg klarer å ta kontakt også. Jeg får stadig meldinger av en kusine hver gang vi har vært sammen, og det betyr så ubeskrivelig mye. Jeg har fått kommentarer fra henne på bloggen også, de gangene jeg har skrevet om at vi har vært sammen. Hun bryr seg så mye om meg, selv i sin egen hektiske hverdag, for vi må være ærlige; de aller fleste har en hektisk hverdag. Selv jeg, som uføretrygdet, tro det eller ei. Det skjer mye i livet mitt også stadig vekk, i tillegg til de faste tingene som trening og behandling. Behandleren min var så søt her for noen uker siden. Jeg var så oppgitt over alt som var i gang rundt meg og uttrykte at jeg var sliten av at det skjedde så mye innimellom. Hun svarte «jeg synes det skjer mye i livet ditt omtrent hele tiden, jeg», og overraskende nok så har hun rett. Jeg kan ikke beskrive hvorfor det skjer så mye, for jeg har virkelig ingen anelse hvor alt det gode (og alt det vonde) kommer fra. Jeg vet hva slags fordommer mange sitter med i forhold til meg og mine som er uføretrygdet, og jeg forstår det til en viss grad. Fordommer kommer av uvitenhet, og mange har verken energien, viljen eller lysten til å sette seg inn i ting som ikke gjelder dem selv, og det er helt okei. Akkurat nå kunne jeg ikke brydd meg mindre om alt det kjipe, alt det kompliserte og alt det vonde. For jeg er klar. Jeg er en fighter, og uansett hva andre mennesker kunne funnet på å si eller å skrive om meg så er jeg klar.
Tilbake til det med den materialistiske delen av meg, men også den fornøyde og ekstreme takknemligheten… Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. De jeg trenger er familien min og de vennene jeg har. Jeg har venner både online og som jeg har møtt som er mine nærmeste. Om du som leser dette mener jeg ikke kan være close med noen jeg ikke har møtt enda, så må du gjerne få mene dette, men jeg vet bedre fordi jeg har opplevd. Jeg har opplevd mye. Mer enn du tror, mer enn du noen gang vil få vite. For jeg sier ikke alt. Langt fra alt. Og det er min fulle rett. Jeg trenger ikke dele alt av følelser og tanker med mennesker som ikke har noen nær tilknytning til meg lenger. Jeg har ikke noe ansvar ovenfor hva andre tenker og føler, for det er deres tanker og følelser. Ikke mine. Hvor vidt du som leser dette akkurat nå tar deg nær av dette eller blir glad for dette; det er din følelse, din oppfatning, din mening. Dette er ikke noe jeg kan endre, uansett hvor mye jeg hadde kunnet, hvis jeg ville. Men jeg er ikke her for å gjøre noen andre fornøyde. Jeg er her for å gjøre meg selv fornøyd (jeg tar selvfølgelig hensyn, er du gal, men ikke til absolutt alle andre for det ville gjort meg til et menneske uten ryggrad i mine øyne). Jeg er her for å sette mine egne mål. For å oppnå disse målene. For å leve livet mitt slik JEG vil.
Og jeg er så fornøyd. Akkurat nå sitter jeg med en energi jeg ikke har kjent på lenge, og jeg vet innerst inne at jeg må roe ned litt nå, men jeg prøver å ikke skulle gjøre noe mer ut av det enn at jeg får skrevet det jeg vil få ut. Jeg er fornøyd. Jeg er glad. Til og med kanskje litt lykkelig. Jeg har det jeg trenger. Jeg har de jeg trenger. Jeg har faktisk mennesker som elsker meg. Som elsker meg for den jeg er, for det jeg gir, og av de aller fleste får jeg tilbake. I bøtter og spann. Jeg er så takknemlig, så uendelig takknemlig akkurat nå. For jeg skal gå inn i det nye året med disse følelsene. Om jeg har en ekstrem nedtur i morgen skal jeg gå tilbake til dette dokumentet (for jeg har kjøpt meg word! Og alle de andre programmene som følger med i den pakken fra Microsoft) og lese. Jeg skal studere hver eneste linje for å få tilbake de følelsene jeg sitter med akkurat nå. For jeg skal vite hvor takknemlig jeg er, hvor fornøyd jeg er, hvor lykkelig jeg er. For jeg vet det jo egentlig, uansett hvor jeg er på stemningsskalaen min (og den er bred altså, haha). Nå på slutten så må jeg bare få takke. Takke alle dere som gjør livet mitt så uendelig bra, selv på dårlige dager. Alle dere som gir så mye av dere selv, omså det er til meg eller andre. Dere er så verdifulle, alle sammen. Jeg håper at flere enn meg kan gå inn i det nye året med styrke. For det skal jeg. Jeg skal stå på som aldri før. Jeg skal ikke bare sette meg mål, jeg skal nå dem. Jeg skal gjøre en innsats. En innsats for meg selv og for de rundt meg. For alle dere rundt meg fortjener det så masse. ♡
New year, new opportunities
I have to point out that this post was written yesterday, but that my mood hasn’t changed much even though there was a little bit of drama last night.
New year, new opportunities is such a cliché. I think I’ve used it a lot on my blog(s) and I feel it each and every time; it’s a horrible cliché. But right now I choose to use it.
I just talked to a good friend of mine. We’ve never met eachother because she lives in the UK. Good friends and they’ve never met, you might think. Or, I’m not sure that that’s what you’re thinking, but I know a lot of people do – and that’s okay by me. She and I are very similar. We have a lot of the same obstacles in life, even though we have different diagnoses, and yes, I’m bringing up the diagnose word again. It’s a part of my life, no matter how much I (or she, or anyone with a diagnose really) want to get rid of it. It’s a part of us every day, year after year. Decade after decade – as long as we’ll live. But that’s okay.
Right now I’m happy, big thanks to her. I was replying to a normal ish message and right there and then I realized how lucky I am. I need to point out that I’m one of those people who are materialistic and this is important for what I’m about to write. I’m not overly materialistic (of course..) but I’m concerned with how I look. I make sure that I have a phone that works in the way that I’m using it. I’m making sure that I have a PC that I can play all my favorite games on. I’m super happy about having an XBOX One that I can watch DVD’s, bluRay’s and games on. I’m also super happy about my new camera. I’m now inspired to write again, a lot because I really want to take pictures again. Pictures of Saga, pictures of me, pictures of things. But here’s where my happiness comes in; I have what I need. I do have what I need of both clothes and “stuff” I need to have to do what I want to do in life. I’m also extremely lucky because I have a fantastic family (the ones that are close to me, that is) who’s here for me no matter what, who cares about me and who’s here for me when I need it. Because I’m here for them when they need me. That’s what’s so important. You have to give to get, and I’m very into that. I’m trying really hard to get over my anxiety when it comes to contacting people, because it’s so important that I’m the one who initiates a conversation as well. I always get a text from one of my cousin’s whenever we’ve been together and I’ve even had comments from her here on my blog if I’ve written about us being together. She cares so much about me, even when she has her own hectic life. Because let’s be honest; most of us have a hectic life. Even I, with disability benefits, believe it or not. So much happens in my life so often, in addition to all the regular things like working out and therapy. My therapist was really sweet a few weeks ago. I was so tired of everything that was happening and I expressed that I wanted to give up on a lot of it. She replied “There’s basically always something happening in your life Padmé”, and surprise surprise, she’s actually right. I can’t explain why and how there’s so much going on, because I really have no idea where all the good (and bad) things come from. I know what kind of prejudice people might have towards me and others like me who are on disability benefits, and to some degree I can actually understand it. Prejudice comes from ignorance and a lot of people have neither the energy, will or actually wants to know about things that don’t affect them, and that’s okay. Right now I couldn’t care less about everything annoying, everything complicated or everything sad. Because I’m ready. I’m a fighter, no matter what other people might say or write about me.
Back to the materialistic part about me, but also the happy and extremely thankful part.. I have what I need. I have the ones I need. The ones I need is my family, but also my friends. My closest friends are both people I know online but also of course the ones I meet from time to time. If you reading this right now mean that you can’t be close with someone without having met them you’re totally entitled to your opinion about this, but I know more because I have first hand knowledge and experience. I’ve experienced a lot. Much more than you know, but also so much more than you’ll ever know. Because I’m not saying everything. Far from everything. And that’s my right. I don’t have to share all my feelings and thoughts with people who aren’t my closest people anymore. I don’t have any responsibility of how other people think or feel, because that’s their thoughts and feelings. Not mine. If you feel offended by this; that’s your feeling, your experience, your opinion. This isn’t something I can change no matter how much I try, if I wanted to. But I’m not here to make anyone else happy. I’m here to make me happy (I obviously take some consideration, but not to absolutely everyone because that would in my humble opinion make me a spineless human being). I’m here to set my own goals. I’m here to reach those goals. To live my life the way I want.
And I’m so happy. Right now I have a kind of energy that I haven’t felt in a long time and I technically know that I have to restrict myself now, but I’m trying to at least only keep it to writing. I’m content. I’m happy. Even maybe extremely happy. I have what I need. I have the ones that I need. I actually have people around me who love me. Who love me for who I am and for what I give, and most people get something back. Not only something, but sometimes a lot. I’m so thankful, endlessly thankful right now. Because I’m starting the new year with these feelings. If I have an extremely change in my mood tomorrow I’m gonna go back to this document (because I bought myself Microsoft Word! And all the other programs that’s in that package) and read it. I’m gonna study each and every line to get back all of the feelings I have now. Because I need to know how thankful I am, how content I am, how happy I am. Because I do know all of these no matter where I am on my mood scale (and that scale is huge, haha). I need to end this with giving thanks. Thank you to all of those who makes my life extremely good, even on bad days. Thank all of the ones who give so much of yourself to others, whether it’s me or someone else. You are so precious, each and every one of you. I hope that it’s not only me who enters the new year with strength. Because that’s what I’m going to do. I’m gonna keep going. I’m not only gonna set myself some goals, I’m gonna reach them. I’m gonna work hard. Work hard for myself and the people around me. Because all of you deserve it so much ♡
