De som har vært borti NAV og vært avhengig av vedtak vet hvor stressende det er. For det er faktisk stressende. Ventetiden er lang og ofte blir den utvidet, gang på gang. Når du endelig mottar vedtaket i posten viser det seg at saken din er avvist. Du har ingen rettigheter.
Jeg har gått gjennom dette flere ganger. Én gang valgte jeg å klage, og det tok tid. Det tok lang tid. To og et halvt år, eksakt, om ikke det var tre år? For å være helt ærlig går jeg litt i surr når det gjelder årstall nå, fordi det har skjedd så mye etter at jeg ble 18 i 2013 og var borti NAV for første gang. Etter den siste klagen min var jeg gjennom klageinstansen to (tror jeg?) ganger, og til slutt trygderetten. I trygderetten er det to, helt normale og vanlige personer som ser over saken din. De bruker tydeligvis ofte sunn fornuft, og jeg fikk gjennom klagen. Endelig.
Vedtaket gjaldt to ting, og vi måtte selvfølgelig starte med én av de. Nå er den delen fullført, og selv om jeg fikk medhold i trygderetten til begge deler må de likevel gå gjennom vedtaket PÅ NYTT. Reglene har endret seg siden den gangen jeg søkte og det var derfor jeg måtte gjennom trygderetten. Det tok jo to og et halvt år med advokat for å få dette til, så jeg gruer meg virkelig til jeg får vedtaket i posten nå.
Helt ut av det blå i forrige uke fikk jeg smålig panikk for at jeg hadde glemt noe. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med saksbehandler og fikk info om hva som skjer videre, hvorpå jeg skulle sende inn dokumentasjon for så å vente. Plutselig fikk jeg panikk for at det var noe mer jeg skulle sende inn, for i kaoset som oppstod inni hodet mitt så glemte jeg selvfølgelig at jeg allerede hadde sendt inn noe. Jeg innså at neste steg var å ringe NAV, men herlighet så langt det sitter inne. Det er så nerverpirrende (synes jeg) å skulle ringe dit. Du kommer først til sentralbordet før du må velge hvor du skal videre, for så å snakke med én person. Du blir kanskje sendt videre til en annen person også. Jeg har til og med opplevd å bli satt over til en tredje person – og likevel får de ikke orden på ting. Så da må du vente på at noen skal ringe deg opp igjen. Du sitter å venter og venter på telefonen skal komme, men etterhvert må du kanskje på do, i dusjen eller få i deg noe mat ettersom timene bare går. I de få minuttene – eller til og med sekundene – du ikke har telefonen på deg blir du oppringt. Hvis du ikke rekker å ta telefonen så kan du ikke ringe dét nummeret opp igjen. Neida, da må du ringe hovednummeret igjen og gå samme vei som istad.
Dette er derfor jeg har utsatt og utsatt det. Gruet meg. Telefon er ikke akkurat det beste jeg vet, og når jeg allerede vet at jeg antageligvis må snakke med flere personer i en og samme samtale, så får jeg smålig enda mer panikk. Fantastisk, ikke sant?
Nå viste det seg at jeg heldigvis ikke måtte sende inn noe mer. Det viser seg at jeg akkurat nå bare venter, og saksbehandleren min sa jeg fikk vedtaket i posten neste uke, for hun holdt på å skrive det nå. Fy søren, jeg gruer meg.
Decisions here, decisions there
(These are not my decisions by the way)
People who have experienced NAV (the welfare thing) and who’s been dependent on getting help/a decision to help them knows how stressful this is. Because it is actually stressful. You often have to wait for a long time, and often their deadline is moved – over and over again. When you finally get the decision in the mailbox you read that your request is denied. You have no rights.
I’ve been through this several times. One of those times I decided to fight the denied request and that took time. A lot of time. Two and a half years, to be exact, or it actually might’ve been three years? Honestly, I kind of have issues keeping track of the years now as so much have happened since I turned 18 in 2013 and had to get help through NAV for the first time. After the last time I fought the claim my decision to fight it took going through the complaint thing twice, and then it ended up in court. In court there’s two normal, average people who use their actual senses to decide, and it went through. Finally.
The thing was about two things, and we obviously had to start with one of them. I’ve completed that first thing, and even though the court sided with me on both things, they still have to go through the application AGAIN. The rules have changed since the first time I applied for help to do this thing, and that’s why I had to go through court as well. It took two and a half years with a lawyer to make this happen, so I’m dreading the decision I’m gonna get in the mail now.
Suddenly, out of nowhere, I started panicking last week about if I hadn’t sent in everything I had to send in. I was in contact with the person who handles my case and got info about what happens next, and what I was gonna send in and then just wait. Suddenly I panicked about whether there was something I had to send in, because in all that chaos in my mind I – of course – forgot that I actually sent in something a few weeks ago. I realized that the next step was to call NAV, but oh my god, that’s a difficult step to do. It’s nerve wrecking (at least for me and in my opinion) calling them. First you get to the central thing and then you have to decide where to get transferred next to talk to one person. Then you might have to be sent to another person too. I’ve even experienced getting transferred to a third person – and still they don’t find out what they need to find out. So then you have to wait for your case worker to call you back. You wait and you wait for your phone to buzz, but after a while you might have to go to the bathroom, take a shower or get some food because the hours are just passing by. And then, in the few minutes – or even seconds – you don’t have your phone on you, the caseworker calls. If you don’t reach your phone in time it turns out you can’t call the number that called you back. Nope, you have to call the main number again and go through the exact thing you went through earlier.
This is why I’ve postponed it so many days. I’ve been dreading it. Phonecalls aren’t exactly my favorite thing to do, and when I know that I most likely have to talk with several people in the same call I get even more panic. Delightful, isn’t it?
It luckily turns out that I didn’t have to send in any more info. It turns out that right now, I just have to wait, and my case worker said that I get the decision in the mail next week as she’s writing it right now. Oh my god, I’m dreading this.
