Det er en hel halv evighet siden jeg har skrevet nå. Det er også en hel halv evighet siden jeg hadde tankekaos konstant gjennom hele dagen, uavhengig om jeg har vært med andre mennesker eller alene. Igjen har jeg satt på musikk som kanskje kan inspirere meg til å finne de riktige ordene, men de sitter langt inne. Når jeg ikke har styr på hverken innvendig eller utvendig så er det alltid så vanskelig å sette seg ned for å konsentrere seg – det er iaf det jeg opplever. Jeg blir liksom så opptatt av alt som er inni hodet, alt som må ordnes utenfor – og absolutt alle detaljer rundt meg, slik at det er umulig å samle tankene. Jeg har heller ikke spilt hverken gitar eller ukulele (eller sunget noe særlig) på en uke, hvilket antageligvis er en dårlig idé ettersom musikk virkelig er god terapi. Jeg har ikke engang spilt wow siden forrige søndag! Det kom en ny patch med nytt innhold på onsdag og jeg har ikke sjekket det ut. Kaoset i hodet er så dominerende at tanken på å sitte oppreist gjør litt vondt. Det er angsten som acter opp, og det har den gjort en stund, til tross for at jeg har utfordret meg selv enormt – enda. Jeg stopper liksom aldri opp nå for tiden, selv når det gjør vondt. Men i dag sa det stopp.
Jeg har hatt besøk av storesøster og ei kusine, ettersom kusine er «hjemme» en tur. Jeg måtte slå til i dag ettersom jeg – Padmé Sophie – reiser på ferie førstkommende tirsdag. Jeg, altså. Jeg gleder meg så mye, men jeg gruer meg like mye. Det er en hel halv evighet siden jeg var på ferie. Det er enda lenger siden jeg var på en ordentlig ferie, med flyreise, slik jeg skal på nå. Det er også da så klart en del år siden jeg har i det hele tatt vært på et fly.
Jeg har flyskrekk. Jeg vet ikke lenger om det faktisk er flyskrekk eller bare den sosiale angsten og agorafobien som fucker opp. Jeg tror det er sistenevnte, fordi jeg er ikke redd for de tingene som folk vanligvis er redd for når de har flyskrekk. Merkelig, ikkesant? At jeg aldri har tenkt på den allerede eksisterende angsten som har med absolutt alt å gjøre. Jeg reiser riktignok ikke alene, og jeg er trygg med personen jeg reiser med, så det er nok ikke så skummelt som tankene mine skal ha det til – og det vet jeg egentlig også. Jeg har faktisk tyvstartet litt på ferien ved å sole meg en del hjemme – og guess what? Jeg har allerede blitt brun(ere) etter et par timer i sola. Det er litt morsomt å se at kroppen min faktisk har den evnen til å ta imot sola, men det er også litt skummelt. Jo brunere jeg blir, jo hvitere vil arrene mine fremstå. Jo hvitere de er mot den solbrune huden min, jo mer synlige er de. For en gangs skyld er JEG redd for at folk skal stirre. For en gangs skyld er JEG redd for hva andre mennesker automatisk tenker om meg.
Hvilken som helst person som leser dette forstår nok at jeg er helt ute å kjøre akkurat nå. Men til tross for at jeg vanligvis ikke bryr meg i det hele tatt har jeg nå flere grunner til å la selvskadingen ligge i fortiden. Utfordringen er bare å la den ligge, selv om jeg har motivasjonen på plass. Jeg har desverre relativt lite kontakt med de fleste vennene mine akkurat nå, og det er sårt. Det er jo ikke bare jeg som skal ta initiativ, men jeg har heller ikke vært tilgjengelig på de plattformene vi pleier å snakke sammen på. Så hvis noen av dere leser dette, vit at jeg savner dere og at jeg skulle ønske jeg turte å ta kontakt akkurat nå. Men for øyeblikket er hodet mitt for fullt av alt annet..
A whole half of eternity
It’s been a whole half of an eternity since I’ve written anything. It’s also been a whole half of an eternity since I’ve had constant chaos throughout the whole day, regardless of me being with other people or completely alone. I’ve put on music that might give me inspiration to find the right words, again, but the words are really hard to find. When I can’t control neither the chaos inside me or outside of me I often find it hard to concentrate. I get kind of obsessed with every little detail around me, which leads to difficulties gathering all my thoughts. I haven’t even played guitar or ukulele (or singing, for that matter) for a week now, which probably is a bad idea because music is such good therapy. I havent played wow either! Last Wednesday they released a new patch with new content, and I haven’t checked it out. The chaos inside my head is dominant, so the thought of sitting up kind of hurts. My anxiety is acting up, and it has been for a while, even though I’ve been challenging myself enormously. It seems like I’m never stopping these days, even when it hurts. But today everything came to an end.
My big sister and a cousin visited today, since my cousin is home again for a little while. I had to have today with them since I – Padmé Sophie – am going on a vacation on Tuesday. I’m so hyped, but at the same time I’m just as nervous as I’m hyped for this. It’s been a whole half of eternity since I’ve been on a vacation. It’s been even longer since I’ve been on a «proper» vacation with traveling by airplane, the way I am now. It’s also obviously a few years since the last time I was on an airplane.
I’m scared of flying. Although, I don’t know if it’s an actual fear of flying or if it’s the social anxiety and agoraphobia that’s fucking me over. I think it’s the last one because I’m not scared of the things that people with a fear of flying are scared of. Weird, right? The fact that I’ve never thought about the already existing anxiety which influences basically everything. I’m not travelling alone though, and I’m safe with the person I’m travelling with, so I probably have basically nothing to fear, at all. I’ve already kinda started a part of the vacation and guess what? I’ve already got a tan after just a few hours in the sun. It’s kind of interesting to see that my body has the ability to do that so fast, but it’s also kind of scary. The darker the tan, the whiter the scars. The whiter the scars, the more visible they are. For once I’M afraid that people will stare. For once I’M afraid what other people might think about me.
No matter who reads this might understand that I’m kind of out of it now. But in contrary to not caring at all, I’ve got several reasons to let the self harming be a part of my past now. It is, however, a huge battle, even though my motivation is there. Sadly I’m not talking to a lot of my friends right now, and that’s a touchy subject. I mean, I shouldn’t be the only one initiating a conversation, but I haven’t been available on the platforms we usually chat. So if any of you guys are reading this, please know that I miss you a lot and that I wish I was tough enough to contact you guys right now. But at the moment my head is filled with so much stuff that it’s hard to focus…
