Jeg sitter egentlig og ser på Bones og drikker kakao med vaniljeis. Vegansk vaniljeis, fordi Oatly er best. Plutselig fikk jeg skrivelyst, og da satte jeg alt annet på pause for å ta en tur innom wordpress. Jeg skriver ikke så mye om Asperger lenger. Hoveddiagnosen min. Den jeg er født med. Ikke ting relatert til Asperger heller, så da passer det vel fint med et innlegg tilknyttet autisme nå.
I dag er det duket for den årlige konserten med Cir.cuz på Messafestivalen. Min aller største favoritt. Gruppen jeg hørte mest på i fjor, i følge Spotify wrapped. Vanligvis drar Tina og jeg sammen, fordi dette er vår thing, men hun er desverre på ferie denne uken. I fjor var jo Messafestivalen første uken i mai, så vi regnet jo egentlig at den var rundt samme tid, men nope. Selvfølgelig er det siste uken i mai, og den uken hun er borte. Da jeg oppdaget det fikk jeg panikk en liten stund, mens jeg søkte gjennom vennelisten min på facebook for å finne noen andre jeg kunne ha med meg. Jeg fant én jeg kunne tenke meg å spørre – and so I did. Mot alle forventninger svarte h*n ja, og jeg følte en slags form for lykke. Cir.cuz skulle bli bra likevel. Vi har hatt sporadisk kontakt hele tiden, frem til jeg spurte h*n om h*n har bil forrige uke. Jeg så at personen var pålogget på facebook så jeg satset på et kjapt svar. H*n er veldig, veldig aktiv på sosiale medier, så det skulle jo ikke vært noe problem. Jeg ventet og ventet på svar, men fikk det aldri. Som et desperat forsøk på å få kontakt sendte jeg en ny melding. Akkurat nå husker jeg ikke hva jeg skrev, men det kan være det samme. Det med å sende en til melding er noe jeg absolutt aldri gjør. Jeg er så redd for å forstyrre andres liv, for å være til bry, for å ødelegge noe. Så hvis jeg sender en melding og ikke får svar og den andre personen ikke sender meg svar/ny melding, så snakker vi antageligvis aldri sammen igjen.
At ting ikke går etter planen er noe av det verste som kan skje meg. Det er som om hele verden stopper opp. Som å bli stukket med tusen kniver. Det gjør fysisk vondt, det ødelegger alt – og jeg får en meltdown. Alt dette er relatert til Aspergers syndrom. Selvfølgelig så varierer det hvor mye det påvirker andre med AS, men jeg har hørt fra flere at de har lignende reaksjoner som meg. Ut fra beskrivelsen forstår vel de fleste at det gjør vondt. Veldig vondt. At det nærmest er en krise. Men bryr personen bak det brutte løftet seg? Nei. Som regel aldri. Reaksjonene mine på brutte løfter er jo ikke akkurat noe jeg går rundt og forteller noen. Kun mine nærmeste – og de som har vært nærmest meg tidligere – vet det. Noen av de som har vært nærmest meg tidligere har til og med gjort det med vilje, for å såre. Det er i grunn ganske sykt, men ikke det jeg skulle prate om nå. Det jeg ville fortelle er hvor vondt det gjør, hvor mye det sårer – og hvor mye det betyr. Jeg har desperat prøvd å finne andre jeg kan spørre, men desverre har alle sagt nei. Det er jo relativt kort varsel, og de har enten andre planer eller jobb. Mammi har selvfølgelig tilbudt seg å være med, men det er liksom ikke helt det samme. Ikke når jeg skal møte Cir.cuz – gutta jeg alltid snakker med. Gutta som er dritkule, som er så snille, som er så koselige. Gutta som tar hensyn til følelsene mine og alltid prioriterer meg til slutt, mens jeg ivrig venter på å kunne få snakke med dem igjen. Jeg er så redd for at folk fra mitt tidligere miljø i Tønsberg skal se at jeg ikke har venner. Det er så flaut. Det gjør så vondt. Spesielt siden de fleste til dags dato har kontakt. De fleste har kontakt med hverandre – bare ikke meg.
Av en eller annen grunn sliter jenter med å like meg. Jeg får så vidt sagt hei før de gir meg en kald skulder, og slik har det alltid vært. Smiler jeg rart når jeg sier hei? Viser jeg feil ansiktsuttrykk? Tina og Marty er de eneste jentene jeg har kommet godt overens med over lengre perioder. Men Marty er borte. Nå er det bare Tina som er igjen. Marty hadde forsåvidt samme utfordringen. Vi var så like. Vi var twinsouls. Tvillingen min hadde vært der for meg, og hun hadde skjelt ut alle som ikke var snille mot meg. Alle som bryter løftene til meg. Alle som gjør meg vondt.
I dag regner det, men jeg tror jeg drar likevel. Omså jeg må stå alene, under min paraply og synge alle sangene. For jeg kan faktisk alle tekstene, og alle sangene har en spesiell betydning for meg. Under min paraply er den nyeste sangen til Cir.cuz. Og hvis jeg hadde hatt en annen god venn enn Tina skulle den fått stå under min paraply i dag.
Broken promises/under my umbrella
I was actually watching Bones and drinking hot chocolate with vanilla ice cream. Vegan vanilla ice cream, because Oatly is the best thing ever. All of a sudden I felt a need to write, so I put everything on pause to take a quick look at wordpress. I don’t really write a lot about Aspergers anymore. My main diagnose. The one I’m born with. Nothing related to Aspergers either, so I guess it’s a good thing I’m writing something connected to autism now.
Today is the annual concert with Cir.cuz at Messafestivalen. My favorite. The band I listened to the most last year, according to Spotify wrapped. Tina and I usually go together, because this is our thing, but this week she’s unfortunately on vacation. Messafestivalen was the first week of May last year, so we were expecting something similar this year, but nope. Of course it’s the last week of May, the week she’s away. I panicked for a second when I realized it, so I scrolled through my friends list on facebook, trying to find someone else to go with. I found one person I could ask – and so I did. I absolutely didn’t expect it, but the person said yes, and I felt some kind of feeling resembling happiness. The concert was gonna be awesome after all. We’ve sporadically talked since then, up until when I asked the person if he/she had a car last week. I saw that he/she was online on facebook, so I hoped for a quick reply. The person is very active on social media, so that shouldn’t have been a problem. I waited as the days went by, but I never got a message. In a desperate attempt to know what was going on I sent a new message. Right now I can’t remember what I wrote, but that doesn’t mean anything. Sending a new message when I haven’t received a reply is something I never do. I’m so scared to interrupt other peoples lives, to be a bother, to ruin something. So if I don’t receive a reply from someone, and that person never replies or sends me something else, we’ll probably never talk again.
Things not going the way it was planned is one of the worst things that can happen to me. It’s like the whole world freezes for a second. like getting stabbed with a thousand knives. It physically hurts, it ruins everything – and I end up in a huge meltdown. All that is related to Aspergers syndrome. Of course it varies from person to person, but I’ve heard from a lot of people that they experience exactly the same as I’ve described over here. From my description most people will understand that it hurts. It hurts a lot. That it’s basically a crisis. Do the person behind the broken promises care? No. Almost never. My reaction to broken promises isn’t exactly something I tell everyone. It’s something my closest people – and people who used to be my closest – know. Some of the people that used to be close to me have actually used that method to hurt me. That’s kind of crazy, but it wasn’t my plan to write about that. What I wanted to tell you is how much it hurts, how much it means to me. I’ve desperately tried to find someone else to go with, but everyone I’ve asked has said no. I mean, it’s a horribly short notice, so most people have other plans or work. My mom said she could come with me, but that’s not exactly the same. Not when I’m gonna meet Cir.cuz – the boys I always talk to. The guys that are really, really cool, kind and sweet. The guys who actually cares about my feelings and always priorities me in the end, when I’m eagerly waiting on talking to them again. I’m so scared people from the scene I hung out with earlier will see that I don’t have any friends. It’s so embarrassing. It hurts so much. Especially since a lot of them still are in touch with each other. Most of them hangs out with each other – just not me.
For some odd reason girls seem to have a hard time liking me. I barely have the time to say hello before they give me the cold shoulder thing, and it’s always been that way. Do I smile weirdly when saying hello? Do I show the wrong facial expression? Tina and Marty are the only girls I’ve been friends with for a longer period of time. But Marty is gone now. Tina is the only one left. Marty actually had the same problems as me. We were the same. We were twinsouls. My twin would’ve been there for me, she would’ve cursed out the people who aren’t kind to me. Everyone who breaks their promises to me. Everyone who hurts me.
It’s raining today, but I still think I’m going. Even if I have to stand alone, under my umbrella, singing all the songs. Because I actually know all the lyrics, and all their songs means a lot to me. Under min paraply (under my umbrella) is their most recent song. And if I had another good friend than Tina, that friend would’ve stood under my umbrella today.
Drit i andre jenter girl. Det er viktig å finne noen som tar seg mulighet til å si hei. De andre tenker sikkert at du ikke er deres type og det er greit, vi lever ikke for å please andre. Vær fornøyd med deg selv og ikke tenk på å få bekreftelse fra alle. Jeg har prøvd selv og det kommer ikke noe godt ut av det enn forventninger og knuste håp. Lykke til.
Skal prøve på det! Tusen takk for en fin kommentar. Er visst på en reise nå, nesten et crossroad, og jeg kommer til å skrive om det så fort jeg kommer litt mer tilbake til meg selv igjen! Igjen – tusen takk!
Kjenner meg utrolig godt igjen! Har flere ganger endt opp å ikke få svar på meldinger jeg sender. Har noen ganger måtte ringe, men det hater jeg å gjøre, men først da har det funket noen ganger. Jeg får også sammenbrudd når ting ikke går som planlagt. Når noe jeg har holdt på med i flere måneder, og når jeg først har kommet i mål men så viser det seg at det skjer en glipp som ødelegger vitsen med det hele, så tenker jeg først, dette skjedde bare ikke, så kommer sammenbruddet.. blir helt nedkjørt.
Håper du har det bra <3 Klem
Det er så vondt, det med at man må prøve å ringe for å få oppmerksomheten deres. Det tror jeg at jeg aldri kommer til å gjøre… Men folk som kjenner meg vet at det er sånn jeg er, og hvis de ikke vet det fra før så burde det jo være fairly obvious ganske kjapt liksom. Og hvis de da ikke liker meg eller dropper meg for whatever reason, så er det jo egentlig deres problem.. Jeg vet at jeg har mye godt å gi til andre, men jeg får sjeldent mulighet til å vise det (føler jeg). Tusen, tusen takk for kommentar! Formen er litt så som så akkurat nå, men det blir nok bedre snart <3
Jeg skjønner veldig godt at det er ubehagelig å sende en melding nummer 2, jeg er helt lik, og er så å si aldri den som tar kontakt først 🙁 Håper at det ordnet seg, og at du fikk med deg konserten <3 Det fortjener du!
Det er ganske fint å føle seg «støttet» på det at det kan være ubehagelig, og det at folk faktisk forstår.. Bare så vondt med de som ikke forstår/ikke svarer! Det ordnet seg ish, så jeg fikk med meg konserten sånn nogelunde <3