Jeg er ganske god på å prøve å aldri gi opp. Det vil si, jeg har ikke gitt opp til nå – og det er jo ganske positivt. Jeg er jo tross alt bare 23 år gammel. Jeg har visst mye igjen av livet og mye å oppleve. Noen ganger er dette veldig vanskelig å tro på, spesielt når jeg opplever skuffelser. De verste skuffelsene er de du ikke forstår. De som ikke blir begrunnet med en dritt. Det er egentlig da jeg har mest lyst til å gi opp, og det har egentlig vært en hemmelighet. Noen ting forteller jeg ikke til noen, men noen ganger ønsker jeg å være 100% ærlig også. Jeg er også ganske sikker på at jeg ikke er den eneste som føler at man vil gi opp når man opplever skuffelser på skuffelser. Men en ting jeg har lært av yndlingsserien min Bones er at ingenting i universet skjer kun én gang. Det er faktisk en av de tidligere episodene hvor Brennan sier dette. Jeg prøver virkelig å tro på den der. Det hadde vært veldig fint om det var sant, og det høres jo i grunn ganske sant ut. Enda en gang er det ikke nødvendig å gå ut med andre detaljer, fordi det handler om en annen person også. En han. En han jeg trodde kanskje kunne være han med stor H. Men så feil kan man ta, ikke sant? Følelser as.. De er upålitelige. Spesielt om man er så usikker på seg selv som jeg er. For ja, jeg er faktisk det, og jeg har enda ikke funnet ut hvordan jeg skal forbedre den biten av meg selv. Det med følelser gjør jo egentlig at man ikke burde basere lykken sin på noen eller noe annet her i verden. Det burde være basert på deg selv, og kun deg selv. Men klarer jeg det? Nope. Ikke opp til nå iaf. Jeg er riktignok veldig heldig som har så mange gode mennesker rundt meg, til tross for at jeg innimellom føler meg veldig alene. De stundene er de verste. Jeg har riktignok vært på mitt mest ustabile følelsesmessig de siste ukene, og dette kunne helt sikkert vært unngått ved å høre på min egen magefølelse litt tidligere – men noen ganger vil hjertet og hodet noe helt annet, til tross for at det faktisk bare sitter i hodet, og ikke i hjertet.
At least I’m not giving up
I’m pretty good at trying not to give up. At least I haven’t given up up until now – and that’s kinda positive. I mean, I’m only 23. I have so much left to experience in life. Even though that’s the truth it’s still very hard to believe sometimes, especially when you get dissapointed. The worst dissapointments are when you don’t understand. The dissapointments that doesen’t get explained. That’s when the thought of giving up seems tempting, and that’s kind of been a secret for a long time. I keep some things to myself, but sometimes I also want to be 100% honest. I’m also pretty sure I’m not the only one who feels that way. But if it’s one thing I’ve learnt from my favourite tv show, Bones, is that nothing in the universe happens only once. Brennan explains this in one of the earlier episodes. I’m really trying my best to believe that. It would be great if it was true, and it might even sound true. Once again there’s no point in talking about the details, because it involves another person as well. A him. A him that I thought might could be the him with a big H. But obviously I was wrong. Feelings, ugh.. You can’t trust them. At least not when you’re as insecure about yourself as I am. Because, yeah, I’m really that insecure about myself, and I still haven’t figured out a way to change that. That’s when you realise you can’t really depend your happiness on someone or something else. It should be dependant on you and only you. Have I been able to do that up until now? No. Not up until now at least. I am, however, lucky to have a lot of good people around me, even though I sometimes feel alone. Those times are the worst. I’ve been extremely unstable the last few weeks, and that could probably have been avoided if I listened to my gut – but sometimes your heart and head say something else, even though it obviously is your head and not your heart that tells you to do stuff.
