Autisme hos barn er et vanskelig tema. Eller, det er egentlig ikke så vanskelig, men det er et stort tema. Det er bredt. Det er generisk, men likevel så veldig individuelt. Man har selvfølgelig et sett med kriterier for at man skal bli både utredet og diagnostisert, og du må oppfylle så og så mange av dem.
Etter at jeg ble utredet og diagnostisert med Aspergers syndrom så mammi tilbake på barndommen min og sa «jeg skulle sett det!» og «jeg hadde kanskje sett det bedre om jeg hadde flere barn jeg kunne sammenlignet deg med i hverdagslivet». Hun var ganske så sint på seg selv, ganske lenge. Jeg hadde flere kusiner og fettere vi var en del sammen med, og selvom man på en måte kunne se Aspergeren min når man sammenlignet oss, så tenkte de rundt meg at jeg bare var et spesielt barn. Litt annerledes, men likevel bare et særegent barn. Det var kanskje derfor jeg ble mobbet fra jeg gikk i barnehagen også, fordi jeg var annerledes. Jeg tror egentlig ikke at de andre barna syntes jeg var spesielt annerledes in the first place, men at foreldrene snakket om meg og at barna hørte mamma og pappa snakke om Sophie i barnehagen/på skolen. Mobbingen varte i hele 15 år, fra jeg var 3 år gammel til jeg var 19 år gammel og dette var en av grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre videregående skole.
Som barn var jeg annerledes. Jeg hadde spesialinteresser. Det var riktignok sporadisk bytte, men likevel spesialinteresser. Jeg kunne sitte i timesvis å leke med små dukker. De type dukkene jeg lekte med forandret seg gradvis. Nesten fra år til år. De første dukkene jeg ikke kunne få nok av var Barbie. Det er helt utrolig at Barbie har vært populært så lenge som de har vært! Jeg hadde både vanlige barbier, i alle mulige hudfarger, men jeg hadde også de små «barna». Jeg hadde haugevis av klær og mye fikk jeg i adventskalenderen min hver desember. En genser den ene dagen og en kjole den andre. Jeg husker at jeg til og med hadde en hest! Den var trukket med fløyel og var svart. Jeg hadde både hodelag og sal til den. En stund hadde jeg en stor greie for Polly Pocket. Det er kanskje noen som husker de? De var så små! Jeg googlet de nå og de finnes faktisk enda, men de ser litt annerledes ut enn det de gjorde på den tiden. Etterhvert gikk det over i Bratz, som også finnes til dags dato (men det visste jeg, for jeg er noen ganger innom lekebutikker på Nordbysenteret). Etterhvert fikk jeg bil til dem, en cabriolet faktisk. Jeg hadde også en liten frisørsalong siden mammi var mitt store forbilde og hun jobbet som frisør. Jeg drømte om å bli frisør selv når jeg ble stor. En annen interesse var musikk, men den sitter sterkt i enda. Det er tydelig for alle da jeg spiller både ukulele og gitar, men jeg synger også (og det har jeg alltid gjort) og det har jeg arvet av den flotte mammaen min og min fantastiske Faff (morfar, han nevnte jeg her tidligere også). Husker noen av dere W.I.T.C.H? Wow altså. Jeg elsket det så sinnsykt høyt. Jeg kjøpte alle bladene og jeg leste pocketbøkene da jeg fant de på biblioteket på skolen. Jeg lurer på om det enda finnes? Jeg så opp til Wilma som elsket frosker. Så da elsket jeg også frosker, haha! Den dag i dag kan jeg absolutt ikke forstå hvorfor hennes kjærlighet for frosker smittet over på meg da jeg ikke takler frosker når jeg ser noen. Jeg går så langt unna som overhode mulig, på tross av at jeg elsker dyr. Reptiler er ikke noe særlig de heller.
Jeg var annerledes på andre områder også. Sosial interaksjon med andre, for eksempel. Jeg trakk meg alltid unna lek og andre mennesker, bortsett fra Faff (for vi to kunne sitte sammen og bare «være, han med avis og jeg med bok opp ned i hendene mine»), på et eller annet tidspunkt da vi var i sosiale settinger. Grunnen til at jeg ofte trakk meg unna lek på et tidspunkt var – som jeg husker sånn ca – at jeg ble veldig sliten. Mammi kunne plutselig finne meg sovende i et hjørne av et rom eller på et trappetrinn, der hvor det ikke var så mange mennesker. Dette på tross av at jeg også hadde ganske heftige søvnproblemer som liten (det har faktisk ikke gitt slipp enda). Jeg må jo ha vært annerledes på flere ting ettersom jeg ble mobbet, men jeg kan liksom ikke si helt sikkert hva det var. Mammaen min har sagt flere ganger at hun helt sikkert hadde sett det lettere om hun hadde hatt flere barn, og den forstår jeg jo. Men nå er jeg jo enebarn, og jeg er bare glad for at jeg ble tatt på alvor av systemet til slutt, selv om det tok noen år.. Jeg var også veldig avhengig av rutiner og at ting forble de samme. Mammi var veldig, veldig flink til å tilrettelegge for meg hjemme. Dette står for så vidt også på kriterielisten for Aspergers syndrom eller andre lidelser innenfor autismespekteret. Da jeg begynte på skolen lagde mammi en timeplan for meg, for tiden hjemme. Hun forstod at dette kunne hjelpe meg. Klokkeslett og aktivitet ble beskrevet nøye på denne timeplanen som hang på kjøkkenet. Alt fra å stå opp, pusse tenner og gre håret til når jeg kom hjem fra skolen, skulle gjøre lekser og når mammi skulle sette av tid til å lese litt for meg, om jeg ikke leste selv. Middag var også til samme tid hver dag, og hun var herlig på det at hun aldri tvang meg til å spise noe jeg ikke likte. Jeg har nemlig alltid vært litt sær på mat, og jeg var aldri spesielt glad i kjøtt, så det ble etterhvert mye kylling og pølser til diverse grønnsaker. Jeg absolutt elsket brokkoli, så det hadde vi til alt mulig rart. Om jeg ikke tar helt feil så er særhet når det kommer til mat veldig vanlig blant mennesker med Asperger, selv om det selvfølgelig likevel er ganske individuelt. En annen ting mammi var flink til å tilrettelegge for meg var det med small talk. Jeg har aldri vært god på det og aldri vært spesielt komfortabel med det. Ofte er det jo det som skjer rundt middagsbordet, så mammi og jeg endte mye opp med å se en episode av en eller annen serie vi begge likte og det fulgte meg fra jeg var ganske liten og helt frem til i dag. Oppsummering av skoledagen og dagen generelt, samt andre store temaer tok vi heller på helt andre tider i løpet av ettermiddagen. Flinke mammaen min.
Nå er det litt vanskelig å kunne si sikkert hva hos meg som skyldtes Aspergers syndrom i ungdomstiden ettersom det var da bipolar ble «trigget» hos meg. Jeg har lest en del om temaet og forskning rundt det, og det er faktisk sånn at bipolar lidelse som regel blir trigget frem av traumatiske opplevelser.
Temaer som angst har også vært mye oppe i samtalene med psykiateren min som jeg møter en gang i måneden, og vi har en liten teori om at jeg har hatt angst siden jeg var ganske liten. Det er jo ikke så rart med tanke på alt jeg gikk gjennom med mobbing og med pappaen min (det var MYE surr med han i løpet av tidlig barndom, og jeg er prisgitt en god mamma som hadde full omsorg for meg..), samt alle andre ting som fikk meg ut av balanse og gjorde meg ekstremt usikker. Jeg tror forsåvidt det er ganske vanlig at barn med Aspergers syndrom kan utvikle både angst og depresjon. Det er jo et tema nå, det at små barn faktisk kan utvikle psykiske lidelser og at det finnes barnehagebarn med angst, for eksempel. Jeg synes det er så utrolig bra at det er allmen kunnskap blant mennesker som jobber i psykiatri nå slik at flere kan få bedre hjelp tidligere. Jeg var nemlig gjennom litt av hvert før jeg endelig ble tatt på alvor da jeg var 15. Da hadde jeg allerede slitt veldig med både angst, depresjon, mat og selvskading i flere år. Til tider var alle disse tingene ganske alvorlige, men likevel var det ingen i helsesystemt som tok tak i dette..
En annen ting som er veldig vanlig blant autister er det med empati og å forstå hva andre mennesker mener og føler. Vi har selvfølgelig empati, så det at mennesker med autisme ikke eier empati er en veldig gammel myte som absolutt ikke bør være relevant i dag. Problemet er at vi ikke vet hvordan vi skal vise det, og at vi ikke klarer å sette oss inn i hva andre mennesker føler. Mange av «oss» har vanskeligheter med å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk, samt å forstå toneleie. Sarkasme, ironi og tull kan være utfordrende da vi kan ta ting veldig bokstavelig. Øyekontakt viser seg også å kunne være et av personlighetstrekkene som hører til autisme. Vi har en tendens til å måtte se andre steder enn øynene – det jeg har hørt er at det er flere, forskjellige grunner til at noen ikke klare øyekontakt, så det er ikke egentlig mulig for meg å skrive noe om hvert individ og deres grunn. For meg handler det mye om at det er ubehagelig, og jeg får absolutt ikke konsentrert meg om det den andre personen sier fordi jeg stadig lurer på hvilket øye jeg skal se inn i. Når vi da ser andre steder så tror andre mennesker at vi ikke følger med på samtalen, på tross av at det er da vi faktisk får med oss det som blir sagt. Så dette kan by på utfordringer i sosiale situasjoner. Når det kommer til det å forstå hva andre mennesker føler ut fra ansiktsuttrykk og kroppspråk, men også generelt situasjonen, har jeg det personlig ganske utfordrende. Det med ansiktsuttrykk og kroppspråk er noe jeg ikke helt har greie på, og de eneste gangene jeg kan komme med noe smart når det gjelder hva andre føler eller går gjennom er det kun ting som jeg har følt på selv. Først da kan jeg komme med noe som til tider kanskje kan hjelpe dem. Jeg husker godt en av testene jeg gikk gjennom da jeg var innlagt på døgnposten i Tønsberg i 2010. Den handlet om bildekort hvor det var personer i spesifikke situasjoner med ansiksuttrykk og spørsmål. Psykologen viste meg hvert eneste bilde i denne kortstokken og jeg satt som et eneste stor spørsmålstegn. Hun lurte på hvorfor jeg ikke forstod og den eneste måten jeg klarte å forklare på var «jamen, jeg kan jo ikke si noe når de ikke har fortalt meg hva det er?». Jeg tror dette var noe av det som fikk dem til å helle mot en form for autisme, på tross av at en lege der tydeligvis hadde en teori om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelser/borderline, som deler mange symptomer med bipolar lidelse. Jeg leste nettopp dette i en journal jeg fant og ble overrasket, til tross for at DPS konkluderte med den diagnosen som en av fire jeg hadde overveldende mange symptomer på.
Da jeg var 18 var jeg innom Glenne regionalt senter for autisme for 3. gang i livet mitt. For første gang følte jeg at jeg fikk ordentlig oppfølging for hvordan jeg skulle takle at jeg hadde Aspergers syndrom. Jeg fikk begynne med et program som heter «Jeg er noe helt spesielt». Jeg fikk blant annet en aktivitets»bok» i tillegg til vanlige samtaler. I samtalene ble det lagt mye fokus på aktivitetsboken, som inneholdt både generell informasjon om funksjonshemninger og funksjonsvansker, samt autisme og Aspergers syndrom spesifikt. Jeg lærte meg å leve med det bedre enn jeg noen gang har gjort før og i ettertid og jeg er evig takknemlig for at jeg fikk møte den behandleren jeg møtte der på det tidspunktet.
Det med psykiatri og nevrologiske «annerledesheter» er utrolig komplekst altså. Det er vel egentlig det jeg har som konklusjon av alt jeg har skrevet her nå. Jeg kom riktignok inn på flere andre diagnoser enn autisme, men likevel så håper jeg at dere fikk med dere mye av det som er vanlig med autisme, og spesielt autisme hos barn/hvordan man eventuelt kan kjenne igjen symptomer slik at man kan kontakte fastlege om man føler det er ting som forstyrrer dagliglivet. Det er nemlig det jeg anbefaler hvis du mener du har lignende symptomer og føler at livet ditt blir veldig vanskelig på grunn av det. Gå til fastlegen, forklar situasjonen, spør om du kan bli henvist til spesialister på området for utredning og tester og plutselig er du kanskje på vei til å gjøre livet ditt mye bedre. ❤
Autism in children
Autism in children is a difficult topic. I mean, it’s not that difficult, but it’s a broad topic. It’s generic, but at the same time very different from individual to individual. There is of course some criteria that needs to be present before you can get an assessment and then a diagnosis, and you have to have x criteria for you to be diagnosed.
After being assessed and diagnosed with Aspergers syndrom, my mom looked back at my childhood and said «I should’ve seen it» and «I would’ve probably seen it if I had more than one child, because I could compare you to the others». She was angry with herself for a while. I had several cousins we were spending time with, and even though you could kind of see my Asperger traits when comparing us, the people around me just saw me as a special child. Different, but still just special. That’s probably why I was bullied from when I was in kindergarten, because I was different. I don’t really think the other children saw me as weird or different, it might’ve been their parents. I mean, if kids hear their parents talk about a specific child, saying it’s weird or awkward or whatever, they’re gonna end up thinking that themselves. The bullying lasted for 15 years. It started when I was 3 and ended when I dropped out of school when I was 19. That was one of the reasons why I dropped out.
As a child I was different. I had special interests. They changed frequently, but they were still special interests. I sat for hours playing with dolls, completely by myself. The kind of dolls I played with gradually changed, almost every year. I started out with Barbie. I had all kinds! The normal «adults», in all skin colors, but I also had the little «children». I had so much different clothes for them, and a lot of the outfits were gifts in my advent calendar every december. A sweater one day and a dress the next. I remember that I even had a horse! It was a velvet, black horse. I even had a bridle and a saddle. For a little while I loved Polly Pocket. I don’t know if any of you remember those? They were so tiny! I googled it and they actually still exists. They look a bit different, but still. After that I went crazy about Bratz. They also still exist, but I knew that from when I go to the toystores at Nordbysenteret. I ended up getting a Bratz car (a cabriolet!) and even a little hair salon. I used to dream about becoming a hair dressed because my mom was – and still is – my biggest inspiration and she used to work as a hair dresser back in the days. Another interest was music, and I still have that. That’s pretty obvious when taking into account that I play both guitar and ukulele, and I still sing. That interest was also inspired by my mom, and Faff (my grandpa). But, do any of you remember W.I.T.C.H?! I mean, wow. I loved it so much. I bought all the magazines and I also read the books when I found them at the school library. I wonder if that’s still a thing? I looked up to Wilma the most. She loved frogs, so obviously I loved frogs as well. That’s very weird when thinking of the fact that I’m really scared of frogs. I walk as far away from them as I can whenever I see one, even though I love animals. Reptiles isn’t really a thing for me either.
I was different in other ways as well. Social interaction, for one. I always distanced myself from the other kids after a while. Everyone except Faff. The reason I distanced myself a lot was – as I remember it – that I got exhausted from it. My mom often found me in a corner of a room or on a staircase, sleeping. Despite having issues with sleeping at night (that’s actually still present, a lot..). I must’ve been different on a lot of other areas as well, since I was bullied, but I honestly don’t know. My mom feels like she would’ve seen Asperger traits in me easier if she had more kids, and she’s said that a lot, and I understand her. But I am an only child, and I’m just happy I was taken seriously by the system at one point, even though it took several years.. I was also dependent on routines and that things didn’t change. My mom was extremely good at making things pleasant for me at home. I think that’s one of the criteria on the list for autism/Aspergers syndrome. When I started school my mom even made a schedule for me at home. She quickly figured out that it made life easier for me. All activities were described, as well as what time I was gonna do it. Everything from waking up, brushing my teeth and brushing my hair to when I got home from school, doing homework and when my mom read to me, if I didn’t wanna read myself. Dinner was also at the same time every day, and she was amazing for not forcing me to eat things I didn’t like. I’ve always been a little weird with food, and I wasn’t a big fan of meat, so we ate a lot of chicken and hot dogs with vegetables on the side. I absolutely loved broccoli, and I still do, so we basically had broccoli every day. If I’m not completely wrong being weird about food is a pretty normal thing for people with autism, even though it’s obviously very different from individual to individual. Another thing my mom was amazing at was the part with small talk. I was never really good at that, and I’ve never been comfertable with it either. Small talk often happens around the dinner table, so my mom figured out that watching an episode of a tv show we both liked was a smart thing to do while having dinner. Talking about school and the day in general, as well as other big things in life happened at other times during the afternoon or evening. My amazing mom.
It’s a bit hard for me to point out exactly what was Aspergers and not when I became a teenager, as that was the time bipolar was triggered. I’ve read a lot on the subject and research, and appearantly bipolar disorder is something that gets triggered from often traumatic events.
I’ve talked a lot about subjects like anxiety with my psychiatrist, whom I talk with once a month. We have a theory about me developing anxiety at an early age. It’s not that weird when you think about the bullying and everything else that made me really insecure and frustrated, as well as my dad (there was A LOT of back and forth with him, so I’m really lucky that my mom had custody..). I do believe it’s normal for people with Aspergers syndrome to develop other mental illnesses like anxiety and depression. That’s actually something that’s spoken a lot about in Norway now, the part about kids developing mental illnesses, and I’m so happy they’ve finally come to that conclusion! Hopefully kids can get good help, faster and earlier now than when I was a kid in the psychiatry part of the health care system. I wasn’t cared for properly until I was 15, after several years in the system.. At that point I’d already struggled with anxiety, depression, food and self harming for many, many years. At times these things were very severe, but still the people at the place I was treated didn’t give a shit.
Another thing that’s very common among autistic people is the part with empathy and understanding what other people mean and feel. We have empathy, so what people are saying about autists not having empathy is a medieval myth that’s not at all relevant. The problem is that we don’t know how to show it, and that we can’t imagine what people feel in a certain situation. A lot of «us» have issues with reading body language and facial expressions and also understand your tone of voice. Sarcasm, irony and jokes can be hard when we take everything literal. Looking people straight in the eye is also something that autists can struggle with. We have a tendency to look other places, and I’ve heard several reasons to why so it isn’t possible for me to actually pinpoint what it truly is. For me it’s about eye contact being uncomfertable, and also I can’t consentrate about what people are saying because I’m wondering which eye to look at. When we do look other places, other people think that we’re not listening, when it’s actually quite the opposite – which can cause trouble with certain people. When it comes to the understanding of body language and facial expressions I have big issues. It’s something I just can’t quite fathom and the only time I can actually come up with something smart to say it has to be something I’ve been through myself. I remember one of the tests I had to go through when I was admitted to the psychiatric ward in the hospital here in Tønsberg in 2010. The test was about cards with pictures on them, that showed certain situations. The psychologist showed me each picture, one at a time, and asked me what that person felt and what the situation might be, and I was sitting there, completely blank. She asked why I didn’t understand and the only way I could express what it was was «but I can’t say what’s happening and what that person is feeling when you haven’t told me». I think that was one of the reasons they came to the conclusion that it could be some kind of autistic disorder, even though a doctor apparently had a theory about Borderline personality disorder, which has a lot of similar traits to bipolar disorder. I read that in a journal about me a couple of weeks ago and I was very surprised even though Linde (district psychiatric department) came to that conclusion as one of 4 diagnoses I had a lot of symptoms from.
When I was 18 I was at Glenne regional center for autism for the 3rd time in my life. For the first time I felt like I got the right treatment for how to accept Aspergers syndrome as a part of me. We started a program called «I’m something special». In that program I received an activity book in addition to the normal conversation appointments. In the appointments a lot of focus was on that book that had a lot of information on disabilities, autism in general and Aspergers syndrome. I learned to live with the syndrome better than I ever had before, and after. And I’m forever grateful for the therapist I had there at the time.
Psychiatry and neurologically «differences» is an extreme complex subject. That’s my one conclusion from everything that I’ve written now. I did talk about other diagnoses as well, but I still hope you got the general idea of autism in children (and adults) so that you can recognize the symptoms for contacting your general physician if you feel that the symptoms disturbs your everyday life. Because that’s what I suggest you do if you feel like you have similar symptoms and feel that your life is very hard because of them. Go to your general physician, explain the situation, ask if you can get referenced to a specialist to get a proper assessment and maybe, suddenly, you can be on your way to make your life so much better. ❤
