Det har vært stille her en liten stund. Igjen. Det var virkelig ikke meningen denne gangen, og jeg har faktisk hatt noe å skrive om. Nå derimot må jeg virkelig få ut følelsene mine, både vonde og gode. Jeg må skrive dem ned.
Lørdag 9. februar var det klart for Twenty One Pilots på Telenor Arena. Jeg ordnet med countdown for nesten åtte måneder siden, da turnédatoene var klare. Jeg satt klar da jeg, som er på mailingliste, fikk muligheten til å forhåndskjøpe billetter. Alt var planlagt fra første stund – inkludert kjøring. Jeg skulle få slippe tog inn til Oslo og så buss fra sentrum til arenaen, men høstkvelden jeg har snakket om tidligere forandret ting. Det påvirket livet mitt så til de grader, og det er fortsatt sårt. Men så er det ikke egentlig det dette innlegget handler om, selvom det så klart var en medvirkende årsak til ting som skjedde.
På tross av forandringene hadde jeg likevel klart å legge en plan jeg var sikker på at jeg var ok med. Følge til konserten, hotellrom i sentrum som jeg kunne dra til når som helst og angstdempende medisiner.. Selvfølgelig klarte jeg å glemme medisinene hjemme, så da var desverre alkohol en erstatter. Jeg var forberedt på å få angsten under kontroll. Midt oppi kaoset med angst og bipolare humørsvigninger (selvom de har blitt utrolig mye bedre!) så glemte jeg faktisk autismen min. Aspergers syndrom. Høytfungerende, men likevel autisme.
4 av 4 årsaker til meltdown var til stede den lørdagen. Lyd, lys, lukt og fysisk kontakt. Lyden var sangene. Tekstene. Musikken. Fans som hylte høylytt, både tekster og simple hyl. Lys var lyskasterne fra scenen. Farger. Sterkt lys. Strobelys. Lukt var alle parfymene. Svette. Popcorn. Øl. Fysisk kontakt var alle som dyttet meg. Alle som dultet borti meg for å gå forbi. Alle som hoppet og danset inni meg.
kilde: autistic-women-are-everywhere
I tillegg var det alle følelsene. Tekstene og melodiene til Tyler bringer frem følelser i meg som jeg ikke visste at jeg hadde. Han forklarer ting på en sånn måte at jeg forstår hva som foregår inne i meg selv bedre. Han lar fansen få innblikk i ting han går gjennom og det er så sårt.
Jeg gråt fra første sang. Hun ene jeg var sammen med på konserten hadde da allerede gått fremover og stod midt i menneskemengden. Jeg klarte å forholde meg til alle følelsene helt til Tyler begynte å spille ‘Cut my lip’. Det er min yndlingssang fra albumet. Mitt anthem. Jeg var absolutt ikke forberedt da den ikke var på setlista fra tidligere i USA, men de forandret den tydeligvis i Europa, da Awolnation ikke var med dem lenger. Jeg sa til kompisen min at jeg måtte ha en pause. Jeg løp inn på do og startet å gråte enda mer. Etter en liten stund kom en vakt bort og spurte om alt var ok. Jeg klarte såvidt å få frem ord, men til slutt klarte jeg å si «nei». Han tok meg med til en annen vakt, et stykke bortenfor og de ba meg sette meg ned. Han satt en stund og snakket med meg før Røde Kors kom. Igjen ble det mer snakk, og jeg var ikke egentlig i stand til å føre noen slags samtale, men jeg klarte å få frem autisme og angst. De ville ta meg med til Røde Kors-området og vi måtte gå ut. Det regnet, men jeg enset det så vidt. Ingenting var viktig. Jeg satt der en stund før jeg ble rådet til å enten gå tilbake til konserten eller å dra hjem. Jeg ble fulgt tilbake til konserten, og da lyden og lyset slo imot meg da jeg kom opp ved siden av scenen ble jeg helt stille. Jeg var nummen. Helt uten følelser. Jeg gikk bortover og fant kompisen min igjen. Han kom seg såvidt bort til meg fordi vaktene begynte å dra ut et tau for å lage en passasje. Jeg skjønte hva som var iferd med å skje, men jeg følte ingenting. Etter en bitteliten stund kom Tyler løpende. Han stod rett foran meg og sang Car radio, og jeg følte fortsatt ingenting. Jeg stod der bare, så rett fremfor meg og stirret tomt ut i luften mens konfetti dalte ned og over meg da Tyler og Josh gikk opp på plattformer holdt oppe av fansen i de siste minuttene av Trees. Jeg la konfettien i lommen og gikk ut.
Jeg sa ikke ett eneste ord før vi kom av bussen da vi var tilbake i Oslo sentrum. «I told you so.» sa jeg til kompisen min. Vi fortsatte i stillhet tilbake til hotellet. Jeg hadde fått tårer i øynene mine igjen. På tross av mulighetene mine for sengen på hotellrommet og en god frokost orket jeg ikke å bli der. Jeg sjekket ut og kom meg på siste toget hjem.
Jeg kom nettopp hjem fra kjøretime og da jeg kom inn døren var Twenty One Pilots på radioen. Jeg hørte Tyler synge ‘My Blood’. Jeg satt meg ned på gulvet med Saga og fikk tårer i øynene. Jeg tror ikke jeg klarer å høre på ToP på en stund..
‘Angst uten filter’ – et innlegg skrevet etter konserten i 2016