Forrige uke var en mer begivenhetsrik uke enn jeg har hatt på en stund. Jeg startet allerede mandag med nødtime hos psykiateren min fordi uken var full av kriser og forandringer. Den vanlige behandleren min hadde jeg heller ikke sett på en stund av diverse grunner, og det kan ofte bli krise for meg. Systemet funker ikke alltid som det skal, sa psykiateren min. Og dét må jeg lære meg å leve med.
Hallo? Var det første jeg tenkte da han sa det. Hvordan skal jeg klare å kunne leve med at systemet rundt meg, som skal fange meg opp før jeg når bunnen, ikke fungerer? Slik at jeg faktisk faller helt til bunnen? «Systemet funker ikke alltid som det skal» går nå stadig gjennom hodet mitt mens jeg undrer på hvordan jeg skal lære meg å takle det.
Tirsdag tok jeg mot til meg og valgte å gå innom et sted som heter Sidebygningen. De har en type ungdomskafé hver tirsdag og herlighet jeg gruet meg! Det gikk forholdsvis ok på tross av at jeg nesten ikke husker hele besøket fordi angsten var på et slikt nivå at jeg nesten ikke fikk med meg noen ting. Jeg prøvde å spille biljard for første gang da, og det vil jo alltid være positivt å prøve noe nytt.
Onsdag var en helt vanlig dag. Men tross alt så sminket jeg meg faktisk både tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag forrige uke. Det er ny rekord siden (antageligvis) 2016. Hvertfall 2017. Egentlig vet jeg at jeg bør være stolt for at jeg har gjort en innsats med å skulle «føle meg fin» (ettersom det er et råd og det flere mener er løsningen til å føle seg bedre tross depresjon/depressive episoder), men likevel føler jeg det ikke.
Torsdag var det tid for støttekontakt og behandling i kommunepsyk. Det var en lenge etterlengtet time. Før timen bestemte jeg meg spontant for å dra innom legekontoret for å ta den siste HPV-vaksinedosen da jeg på morgen fikk vite at den hadde kommet til legekontoret. Her er jeg faktisk stolt for min spontane avgjørelse og jeg er glad jeg har blitt ferdig med sprøytene. Jeg er ikke spesielt glad i nåler så jeg kunne egentlig feiret at jeg var ferdig.
Fredag var nok en typisk depressiv dag, men heldigvis noen innslag av smil og Idol og taco på kvelden. Det er fint med rutiner, og spesielt når de er koselige. Jeg har blitt flinkere til det sosiale her hjemme, inkludert å være med på de daglige turene med Saga så dét er jo faktisk enda flere plusspoeng.
Lørdag var en koselig kveld med besøk av den nye støttekontakten min. Enda en gang er det noen jeg kjenner og føler meg trygg på slik at det å starte opp ikke kommer til å være ubehagelig. Jeg har tidligere hatt fritid med bistand og da følte jeg veldig på det at personen fikk betalt for å være med meg, men nå som det er noen jeg kjenner føles det mer som en liten innsats til koselige ting man kan gjøre (som for eksempel å prøve meg på å gå på kafé o.l.).
Søndag, i går, var litt slitsom. Jeg er nemlig ikke så glad i kirkegårder (jeg føler det blir så feil å gå dit fordi jeg ikke føler meg noe nærmere personen som har gått bort, uansett hvor kort eller lang tid det er siden personen døde). Vi endte nemlig opp på kirkegården etter å ha hentet den ferdige omsydde bunaden min! Den ble heldigvis klar for barnedåp og selvom jeg gruer meg en del for det sosiale er det likevel et pluss å ha på bunad og i tillegg en bunad som ser korrekt ut når den sitter på! Dagen endte med italiensk pizza fra Tjøme, og det var heeelt ok.
Jeg følte for å vise frem håndtatoveringen min litt mer enn jeg noen gang har gjort siden jeg tok den i august 2017. Det ble også mer på fingrene mine da jeg tok den og jeg har egentlig «glemt» å vise de ordentlig her på bloggen selvom jeg i lang tid har tenkt på det. Det som blir kalt hukommelse er veldig fint å ha.
#hverdag #ukesoppdatering