Det som er tøft har vært et gjennomgående tema her på bloggen lenge. Det er fordi det er det som er mest aktuelt i livet mitt og fordi jeg har vanskelig for å engasjere meg i noe som helst når ting er som de er – og som de har vært i mange måneder. Det er delvis depressive episoder det er mest av, og så kommer angsten i tillegg. Både psykiateren min og jeg er enige i at den overskygger alt. Det er godt å ha noen på mitt «lag».
Det jeg ville prøve å skrive om er ensomhet. Den ensomheten jeg føler døgnet rundt, og som jeg ikke er alene om å føle på. Jeg føler jeg er tilbake til høsten 2013. Jeg sitter på samme rommet og stirrer ut av det samme vinduet. Den samme døra, riktignok uten plakat av Oslo Ess. Den samme gangen som fører til den samme stuen. Jeg sitter med de samme følelsene, de samme humørsvigningene. Den samme frustrasjonen, men mer angst. Jeg har heldigvis én behandler som virkelig tar meg på alvor og derfor blir hvertfall humørsvigningene tatt med i beregningen. Jeg er en diagnose og flere medisiner rikere. Å få enda en riktig diagnose var likevel veldig positivt. Det ga svar på mange spørsmål jeg har sittet med siden jeg var 16- ett år inn i det å være alvorlig syk.
Jeg føler på de samme følelsene. Ensomheten. Selvfølgelig har jeg noen. De jeg snakker med online og familien min. Men det er noe ved det å være singel. Som regel er det kun kjæresten min – om jeg har en – som jeg tilbringer tid sammen med. De fleste vennene mine bor så langt unna. Og jeg har en følelse av at det som regel er jeg som tar kontakt med de andre menneskene rundt meg. Det kan godte hende at det kun er en følelse, men det er likevel en følelse. En vond en.
Jeg liker ikke lenger å ytre hvordan jeg føler meg. Jeg vil ikke være et offer, samtidig som det er tydelig at jeg til tider er et offer for verdens veldig dårlige humoristiske sans. Ved å ytre følelsene mine blottlegger jeg meg selv. Jeg viser sårbarheten min. Den jeg egentlig vil holde for meg selv, spesielt siden jeg stadig blir fortalt at «Padmé, du er så tøff du» og «Padmé, du er så sterk du». For jeg tenker at selv den tøffeste og sterkeste av oss alle har et breaking point. At selv den personen har et punkt hvor livet ikke er verdt å leve lenger.
Faktum er at jeg til tider føler meg så ensom at jeg har lyst til å dø. Det verste er at jeg tror at det helt sikkert er flere som føler dette med meg. Jeg er nok ikke alene. Men jeg, i likhet med de andre, ønsker jo ikke egentlig å dø. Det kan umulig være noen som virkelig ønsker å være suicidal. På det punktet at de planlegger hvor, når og hvordan de skal ende sitt vonde og uutholdelige liv.
Så hvordan kan vi stoppe det? Hvordan kan vi være der for hverandre? Hvem kan vi stole på?
#psykiskhelse #åpenhet #depresjon #angst