Fornuften og følelser er to vidt forskjellige ting, og noen ganger strides det mellom disse to. Noen ganger gjør det til og med skikkelig vondt. Det er hjertet mot hodet. Det er meg mot meg.
Jeg vet så godt at dette er en dårlig idé. Fornuften kommer snikende. Det er så mange ting som kommer i veien og det er så mange små hint fra resten av livet som støtter opp under det fornuften sier. Men hjertet mitt? Det er på et helt annet sted. Jeg vil gi det en sjanse, jeg vil kjempe. Jeg vil kjempe med nebb og klør, faktisk. Jeg finner på unnskyldninger for å rettferdiggjøre det som skjer. Det er hele tiden noen andres eller annets skyld. Når fornuften tar over er jeg faktisk klar over at det jeg gjør er å lure meg selv. Tror jeg da. For plutselig kommer hjertet hoppende inn i ligningen. Kanskje det kan reddes? Kanskje det kan ordnes opp i? Jeg vil jo så gjerne. Det hadde blitt så fint om det funket. Det gjør meg så godt. Men det gjør meg også så ubeskrivelig vondt. Også er det håpet; håpet om at alt skal endre seg og fungere. Håpet om at ting skal bli bra hvis man gir det litt tid.
Fornuft og følelser. Hånd i hånd. Uten å samarbeide.
Min facebook er forresten deaktivert for øyeblikket, så akkurat nå blir ikke eventuelle innlegg postet på facebook