De siste tre månedene har jeg utfordret angsten min hver dag. Ikke bare ved å gå ut og være i nærheten av veldig mange fremmede mennesker, men også å tilbringe tid med familie (altså ikke bare mammi, men mimmi og kusiner også). Det har lenge vært en utfordring for meg fordi jeg rett og slett føler meg utenfor. Jeg har liksom ikke så mye å komme med når det gjelder hverdagslige ting, i tillegg til at jeg er ofte tilbake i depressive perioder. Nå derimot, har jeg presset meg, uansett om jeg har vært i en depressiv periode eller helt flat. I går var jeg til og med i en barnebursdag.
Det jeg har opplevd i etterkant er å få tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger fra mennesker som bryr seg. Mennesker jeg har vokst opp med, de som har sett meg både før, under og etter depresjon og angst. Det er så fint å høre at de synes det er hyggelig når jeg får til å komme. At de synes det er koselig å ha meg med og å tilbringe tid med meg. En melding i ny og ne betyr så utrolig mye, tro det eller ei. Det kan bety lite for mange, men det kan også bety hele verden for akkurat like mange.
Bryr du deg nok?
Et bilde av hele gjengen, slik som vi var en gang i tiden. Uten de største bekymringene og utfordringene. ♥ PS. Jeg er hun lille som sitter på fanget.
#familie #omtanke #kjærlighet
Bestandig gått og vite at noen bryr seg. Noe vi allesammen skulle vist oftere 😊
Absolutt!
Så utrolig bra at du har utfordret angsten din den siste tiden, du er flink, for det krever ganske mye! Det er så veldig fint å få slike tilbakemeldinger fra de rundt deg, det betyr mye. Stå på videre <3 Du var forresten kjempesøt på bildet, hihi!
Tusen takk, fine <3 Ja, de tilbakemeldingene er liksom det som gjør at du vil prøve igjen. Det er hvertfall det for meg :') Haha, takk, er ikke helt enig i klærne jeg ble kledd opp i da.
Wow! Jeg synes du var råtøff jeg. Å utfordre angsten er trolig vanskelig (snakker av erfaring) Men så utrolig flott at mennesker rundt deg viser deg at de bryr seg. Ingenting er bedre enn det 🙂
Tusen takk! Ja, det er veldig vanskelig.. Men psykiateren min (som jeg har gått hos siden mars) forklarte meg at for at angsten skal slippe så må jeg rett og slett utfordre meg selv med den hver eneste dag.. Det er ikke hver dag jeg får det til, men 90% av tiden siden slutten av april har jeg vært ute.
Absolutt! Da får man liksom litt inspirasjon og pågangsmot for å fortsette 🙂
Stå på, en dag av gangen
Veldig sant! Tusen takk 🙂
<3
Hei. Jeg har en sonn med aspergers og han er en glad og sprudlende gutt pa 9 ar men av og til har han mye angst og er redd sove og ga pa skole. Jeg er veldig bekymret at han en gang i fremtiden vil bli rammet av depresjon til tross at han pdd er en veldig glad gutt som ikke bryr seg om hva andre sier om han. Var du ogsa glad da du var 9 og nar begynte depresjonene a komme? mvh en bekymret pappa
Hei Mike! Så godt å høre at han fungerer forholdsvis bra det meste av tiden. Angst, søvnproblemer og skolevegring er ikke lett, men jeg tror ikke det er spesielt uvanlig for barn med Aspergers heller. I følge moren min var jeg glad og sprudlende, som du sier sønnen din også er, veldig lenge – men det var som regel hjemme. Jeg ble mobbet fra tidlig av, så det kan ha hatt stor innvirkning på at bipolar ble trigget i forholdsvis ung alder (dette er genetisk og ikke noe man bare «får»). Om sønnen din har skolevegring, enten hele tiden eller bare fra tid til annen, ville jeg anbefalt en åpen dialog med skolen. Det kan være lurt med «føre var prinsippet» og ta det med en gang, slik at man kan finne ut hvor utfordringene ligger og hvordan man kan tilrettelegge. Jeg forstår veldig godt at du er bekymret, og det er nok alle foreldres verste mareritt at barna ikke har det bra. Jeg ville som sagt kontaktet skolen i første omgang, og om ikke det hjelper over tid kan man alltids ta kontakt med fastlege og eventuelt BUPA. Det som kan være utfordrende med Aspergers syndrom er at alle er så ulike, samtidig som man som regel strever med de samme grunnutfordringene. Man må nesten bare prøve seg frem til man finner riktig «oppskrift» på hvordan sønnen din kan få mest mulig positiv skolehverdag og forhåpentligvis også en god natts søvn.
Padmé
Hei Padme takk for svaret ditt. Sønnen min får all hjelp på skolen og er godt tatt være på der av pedagoger og andre som hjelper han og noen andre med forskjellige problemer. Bup, barnevernet og ppt er alle i bildet og bistår med det de kan men likevel hater han å gå på skolen og nettene er et marerrit både for han og får oss. Han blir redd av de merkeligste tingene. Sfeks at tsunami skal komme ut av dusjen så han nekter å dusje eller at det er spøkelser i huset etter å ha sett casper the friendly ghost. Har du hatt lignende angst og er dette noe som vil gå over med alderen? Syns det er merkelig å være redd av ting som er umulig å skje. Uannsett hvor mye vi trøster og forklarer så er det forgjeves. Er dette noe som han vil vokse av seg? Hvordan har du hatt det fra 9 og til nå? Mvh Mike
Det er veldig bra at så mange instanser allerede er inne! Har dere vurdert samtale mellom han og en fagperson for å snakke om frykten hans for disse tingene? Forstår at dette er vanskelig uansett, og at det kan være vanskelig for han å ta imot hjelp. For øvrig vet jeg at det å dusje kan være utrolig vanskelig for mange med Asperger og øvrige autismediagnoser, uavhengig av grunn. Det er som regel irrasjonelle grunner, slik som sønnen din og frykt for tsunami. Jeg er ganske sikker på at jeg var redd for diverse ting da jeg var yngre også, og jeg sov ofte veldig dårlig. Jeg var også redd for å sove fordi jeg var redd for marerittene mine og ting som kunne skje mens jeg sov. Desverre har jeg søvnprobelemer enda, men det er det også andre grunner til så det kan godt hende han vokser det fra seg! Jeg er ikke sikker på når jeg vokste fra meg irrasjonelle tanker om alt mulig, men det har altså gått over. Så det er store sjanser for at dette blir bedre med alderen! I mellomtiden må dere nok bare støtte han på at dere forstår at han er redd, men at slike ting ikke kommer til å skje og at han alltid kan komme til dere når han blir redd, uansett tid på døgnet. Det betyr utrolig mye å bli tatt på alvor og å bli hørt.