Du forteller meg at du trenger noen til å stoppe deg. Sette grenser med alkoholen. Du skal nemlig egentlig ikke drikke alkohol. Da det nærmet seg flere dager i uken i en måned sa jeg det. «Er du sikker på at det ikke er nok nå?» og du svarte at det bare var dette var siste gangen. Så dro du på ferie. Du visste jeg kom til å si noe, for du vet jeg ikke holder kjeft når jeg har blitt bedt om å ikke holde kjeft. «Er du sikker på at du skal bruke hele ferien på å drikke?», «det går bra» svarte du. Så forteller du meg at du har tatt en annen form for substans. Jeg spør hvorfor. «Hva med prøvene? Er det verdt det?» og du svarer at du må det for å komme i partyhumør. Du våknet nemlig fortsatt full etter gårsdagen og at kjæresten din gikk fra deg i en fremmed by, midt på natten.
Et par dager senere spør jeg deg «hvordan går det etter den kvelden?». Du svarer «vi snakkes i morgen, jeg er sliten». Dette er i dag en uke siden, og jeg vet at du er sosial ute så det er absolutt klart at du unngår meg. Men hvorfor? Jeg gjorde som du sa. Jeg var den type venn du sa du trengte. Hva vil du egentlig ha? En som bare godtar ting og sier «åja, så gøy da» eller «åja, så fint da» når du egentlig trenger en påminnelse på at dette egentlig ikke er greit? Hadde det vært hvem som helst annen så hadde jeg nok ikke vært i så stor sorg som jeg er nå, fordi jeg trodde du og jeg kunne bli noe igjen.
Også er det deg da. Min nydelige. Du som spør meg om råd angående kjæresten din et par ganger i måneden, fordi dere har det vanskelig. Dere sliter med å ha råd til mat og dere krangler. Det dere derimot bruker penger på er marihuana og sterkere stoffer. Jeg spør deg «er det egentlig verdt det?» kun fordi du kommer til meg så ofte, med akkurat samme problemstillingen. Den samme problemstillingen som ikke endres med mindre du gjør noe med det selv. Jeg har på en måte vært der, og jeg trengte et realt spark i rumpa for å innse at det ikke var ok for meg å leve sånn. Men så blir det stille. Når du ikke trenger noen å lufte frustrasjon med så er jeg ikke så viktig lenger.
Hva er det dere egentlig vil? Vil dere ha hun venninnen, som forteller dere at jeg VET dere kan klare ting dere ikke tror dere klarer selv? Jeg vet at dere er så sterke. Dere har så mye potensiale, og dere fortjener så mye bedre enn situasjonene dere sitter i. Jeg trodde det var sånne mennesker de fleste ville ha i livet sitt. Noen som ser deg for deg, som ønsker deg alt det beste, men som også da stiller kritiske spørsmål, når jeg ser at noe absolutt ikke er sunt. Eller vil dere ha henne som sier «åja, kult» – selv til aktiviteter som er ulovlige, kun for å gjøre alle til lags?
Jeg legger ved et bilde av hun som alltid var kritisk til meg og mine valg. Ei som jeg visste var der i tykt og tynt. Jeg var like kritisk til hennes valg og noen ganger ba vi den andre skjerpe seg, rett og slett. Fordi vi visste at vi begge klarte bedre. Vi visste at den andre hadde potensiale til å bli noe stort.
#vennskap #tanker
Sterkt innlegg fra en sterk jente. Jeg vet ikke hva de egentlig vil. Jeg vet ikke hva de vil. De forteller jo ofte helt selv, opp og ned i mente, men når vi stiller spørsmålstegn ved det, så blir de passivaggressive eller noe sånt. Jeg vil så gjerne hjelpe, men ikke alle kan hjelpes. Jeg er nok heller ikke den letteste å hjelpe, men jeg prøver i alle fall å være en real venn. I tykt og tynt, bokstavelig talt.
Tusen takk, Helene! Det er bare så frustrerende. Det er visst ikke en spesifikk kode (altså det å være ærlig, støttende osv) for å få venner og det gjør det jo så forbaska vanskelig for oss med autisme. Men vi vil jo ikke være alene heller? Hadde vi villet det hadde det jo vært enkelt å ikke forstå..
Jeg er målløs, og sliter litt med å finne de riktige ordene. Men, jeg vet med meg selv at jeg hadde gjort alt for å beholde en slik veninne du har vært for henne, uansett hvor irritert eller sint jeg hadde blitt. Irritasjonen og bitterheten er vel egentlig bare et tegn på at det er sannhet i det du sier til henne..? Gir du henne tid vil hun nok komme tilbake, men så bør man også tenke over hvor sunt vennskapet er for en. – Sier ikke at deres ikke er sunt, men jeg snakker av egen erfaring.
Tidligere har jeg prøvd å være ærlig, støttende og bekymringsfull i situasjoner der jeg har endt opp med å bli hatet av vedkommende, selv om jeg bare mente det godt, og fordi ingen andre turte å stille de spørsmålene vi alt stilte oss selv. Trist egentlig.
Jeg tenker at man ofte kan bli irritert på noen som sier noe smart om man innerst inne vet det er riktig; det har jeg jo blitt selv også! Det skal jeg ikke legge skjul på. Men det er veldig frustrerende å ikke vite hvor man «står» i forhold til venninner når det kommer til noe slikt. Og det er jo der jeg savner bestevenninnen min spesielt mye, ettersom vi kunne virkelig kjefte på hverandre og likevel vite at vi var bestevenninner. For noen ganger trenger man faktisk at folk er kritiske, og etter min erfaring så er det letter (for meg) når det kommer fra venninner enn for eksempel familie..
Så absolutt! Jeg har troen på at dere finner ut av det etterhvert 🙂 Jeg vet at jeg har nevnt det før, men om du trenger noen å snakke med i mellomtiden, er innboksen min alltid er åpen – selv om det er langt i fra det samme!
Får vel egentlig bare håpe at jeg ikke får dritt fordi jeg har skrevet det her.. Allerede noen som trodde jeg skrev om dem.. Tusen takk! Det samme gjelder deg også 🙂
Litt risikabelt å skrive slik offentlig kanskje, men du får i det minste sagt det du mener og kanskje blir du også hørt av den du skriver om 🙂
Skriver jo mest for min egen skyld og jeg ville aldri nevnt navn, samtidig som jeg får utenforståendes synspunkt på hva jeg skal gjøre når jeg ikke har noen anelse på grunn av sosiale issues med tanke på asperger 😛