Er det egentlig noe som heter for sent? Det er vel egentlig ikke det. Men samtidig er det jo det også.
Å få en diagnose etter fylte 15, en diagnose andre får hjelp med allerede i 2-3 årsalderen, betyr at mye av læring, behandling, veiledning og oppfølging kommer for sent. Når man er 15 er det som regel rimelig utfordrende å lære seg et nytt språk. I mitt tilfelle; ansiktsuttrykk og kroppsspråk. Det jeg kunne fått hjelp til og veiledning på allerede som liten. Tankesortering, hjelp til å velge riktige oppgaver på skolen, veiledning av lærere og ikke minst avverging av mobbing, er på mange måter for sent.
Å få enda en diagnose, når man har fylt 22, blir også vanskelig. Spesielt når du allerede, i en alder av 16, ble fortalt at denne eller en annen spesifikk diagnose antageligvis herjer inni hodet ditt, slik at du blir lovet utredning så fort du fyller 18.
Når det går enda fire år ekstra, og at det må en privatpraktiserende psykiater til – en du attpåtil betaler for -, så er det noe som har sviktet et sted. På et eller annet tidspunkt, i en eller annen instans, har det faktisk gått galt.
Siden når ble det greit å nekte noen nødvendig helsehjelp? Nødvendig veiledning? Nødvendig hjelp i det hele tatt, for å kunne bli en del av – og ikke minst bidra til – samfunnet?
Så viste det seg at jeg faktisk har gått på riktige medisiner da. Sånn ca hvertfall. Bare altfor liten dose slik at de hadde liten til ingen innvirkning. Årevis med piller, uten stort resultat. Årevis med piller i ung alder, når man ikke engang vet hva slags virkning det har på hverken kropp eller hodet i det lange løp, når man en gang i fremtiden skal bli voksen.
Det er det jeg er nå. Voksen. Med dårlig hukommelse, altfor lav terskel for irritasjon og aggresjon og ikke minst vektoppgang – gang på gang. Enda legen(e) som skrev ut medisinene til deg var klar over din 10 år lange kamp mot det vi kaller anoreksi og bulimi.
Er dette greit? I mine øyne, nei. Alikevel har jeg, og andre, havnet i denne situasjonen. En situasjon jeg ikke unner noen; selv ikke min verste fiende. For den som må ta konsekvensene er meg.
Den som må ta all jobben. Det er meg, det.
#samfunn #psykiatri #helsevesen #autisme #aspergerssyndrom #bipolar
Padmé. Jeg syns du er så utrolig sterk som skriver så åpent om de tingene du gjør. Jeg tenkte nok en gang når jeg så deg i dag at jeg skulle si til deg at jeg syns du er sterk som ikke dekker til arrene. (Men bet det i meg siden jeg var på jobb og ikke ville være uprofesjonell). Selv har jeg dekket mine med tatoveringer, men alikevel har jeg gått med langermet på jobb frem til juni i år. Skulle ønske jeg hadde turt før, og ikke følt meg fanget og redd for at noen skulle se de.
Wow, dette var sterkt å lese. Tusen, tusen takk. Man skal ikke føle at man må dekke det til, fordi uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det en del av oss. Det tok meg en stund også- men nå er vi her i dag begge to og har ikke behovet lenger!