You can run, but you can’t hide

De små tingene – som gjør deg til deg – kommer alltid til å vinne. Uansett hvor lenge du prøver å fortrenge det så kommer det likevel opp til overflaten, på et eller annet tidspunkt.

De personlighetstrekkene – enten det er på grunn av en diagnose eller ikke – er det som gjør deg til deg. Som avgjør hvor vidt andre liker deg eller ikke.

For meg er dette Aspergers Syndrom og Bipolar lidelse, samt sosial fobi, panikkangst og generalisert angst. Hurra. Jeg prøver å fortrenge de quirky tingene som skaper trøbbel for andre, selv om det er det som gjør meg til meg. 

Det å ikke stole på noen. Frykten for å gå ut. Den ekstreme trangen til forutsigbarhet. Frykten for å stå opp. De uregelmessige stemningssvingene. Frykten for å leve. 

For ikke å snakke om issues med å forstå toneleie og kroppspråk. En jukselapp til ansiktssuttrykk anyone? Eller enda bedre, et «sarcasm sign», slik som Leonard lager til Sheldon i en av de første episodene av The Big Bang Theory. At man tar ting bokstavelig. Å bli sliten av å være med andre. Å ikke tørre å snakke i telefonen. Trangen til alenetid, samtidig som man har et sug etter å være med andre mennesker. Frykten for å bli avvist. Frykten for å være i veien. Frykten for at andre skal hate deg.

Dette er noen av tingene som gjør meg til meg. Dette er også ting jeg prøver å ignorere når jeg møter nye mennesker. Jeg later som jeg forstår, jeg prøver å stole på de, jeg prøver å forandre meg. Men hvordan kan man forandre noe som er så basic i personligheten din? Hvordan kan man unngå å la disse tingene gå utover hverdagen sin når det er som støpt i sement, inne i deg selv?

La meg fortelle deg noe. Det går ikke. Enten vil folk like, godta og akseptere deg eller så kan de dra dit pepperen gror. Du kan ikke løpe fra deg selv, bare fordi det ikke passer inn i noen andres liv. 

For meg ødela dette nettopp noe stort. Noe jeg ville, trengte og ønsket å jobbe for. Er jeg knust? Ja. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Det er noen ting som bare sitter i deg, som det er nærmest umulig – om det ikke faktisk er umulig – å endre. Det er derfor jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke pushe personen vekk. For det er det jeg pleier å gjøre.

Ved å pushe folk vekk, på en eller annen måte, unngår jeg å bli såret på et senere tidspunkt. Jo tidligere jeg gjør det, jo mindre blir den andre personen såret. Men så sitter man igjen med følelsen av at noen har revet ut hjertet ditt og at du aldri kan bli hel igjen. 

Bilde er hentet herfra.

#psykiskhelse #depresjon #mani #bipolar #asperger #autisme #angst