Trigger warning.
Jeg ønsker ikke at noen skal bli påvirket negativt av følelsene jeg beskriver her.
Nummenheten. Kvalmen. Svimmelheten.
Ikke noe du ikke har kjent før.
Trangen til å la tårene strømme.
Ikke noe du ikke føler hver dag.
Alikevel er det ikke noe du blir vandt til. Man blir aldri vandt til å få slått pusten ut av seg. Man blir aldri vandt til å kjempe mot sine egne tanker, sitt eget hode. For det er faktisk det som prøver å knekke deg.
Dine egne tanker. Ditt eget hode.
Hvordan bekjemper man det?
«Tenk positivt»
«Se fremover»
«Ikke heng deg opp i småting»
«Ikke tenk på det»
«Det blir bedre»
Hvor skal det stoppe? Det er disse tingene man får høre hver gang. Hver eneste time, hver eneste uke. Av hver eneste behandler.
Til slutt er det de ordene som vil knekke deg. For hvor mange ganger har du ikke hørt det før? Hvor ofte prøver du ikke? Flytte fokus. Planlegge noe fint. Tenke positivt. Ikke tenke på angsten. Snakke med noen. Møte noen. Gjøre noe. Det er det man alltid gjør – helt til det ikke går lenger.
Du prøver å oppsøke mennesker hver gang. Du prøver å legge fine planer. Møte noen kanskje? Men hvertfall snakke med noen. Du gjør andre ting. Alt. For å ikke tenke på angsten. Det de fleste ikke tenker på er at en av mestringsstrategiene du lærer i behandling (gjør noe, tenk på noe annet) kan vise seg i selvskading. Eller enda verre (fordi du kan miste livet) – selvmordsforsøk.
Samtidig klandres du for de desperate ropene om hjelp. De desperate forsøkene på å avlede det som skriker inne i hodet ditt og å følge behandlers veiledning. Dette på tross av at behandler ikke mente å sende deg i akkurat den retningen.
Du klandres for dine egne handlinger ut fra dine egne tanker og følelser. Men ingen klandres for handlinger som har påført deg smerten du sitter med inni deg.
#psykiatri #psykiskhelse #depresjon #angst #recovery #selvskading #samfunn
Det var sterkt skrevet, og jeg kjenner meg dessverre igjen.. Stå på <3
Tusen takk <3
Stå på videre 🙂
Det skal jeg!
Kjenner meg alt for godt igjen <3! Har akkurat vært på mitt tøffeste Nav-møte noensinne.. Følte at hele fremtiden min vinglet frem og tilbake. Like før jeg måtte be om en pause. Følte meg ikke så bra etter møtet.. Skulle ønske de bare kunne gi meg en jobb som passer meg.. <3
Uff, jeg ønsker virkelig ikke at noen andre skal føle det jeg føler, samtidig som det er en trøst at jeg ikke er helt alene om å føle disse tingene..
Å nei! Møter på NAV kan være så utrolig jævlige. Så mange som snakker over hodet på deg og du føler at de ikke forstår og ikke vil hjelpe deg slik at du kan fungere best i en tilnærmet normal hverdag. Det er så mange der som absolutt burde byttet jobb og absolutt IKKE burde jobbet med mennesker..
Flott skrevet!
Jeg tror egentlig de fleste er helt uvitende om at selvskading er en (hvor godt den fungerer kan diskuteres, men den KAN fungere!) mestringsstrategi. Jeg vet ikke helt hva de tror isteden. Ofte kommer «blabla oppmerksomhet» opp, og selvfølgelig kan å skaffe seg oppmerksomhet også være en mestringsstrategi, å få omsorg er jo et grunnleggende behov som ikke bør bli kimset så mye av som det gjør nå.
(Jeg finner ikke på noen logisk måte å avrunde kommentaren på)
Åh gud.. Det med «blabla oppmerksomhet» traff meg. Det er så sant. Det er vel sikkert noen som gjør dét også, men jeg tipper det er mange som sitter i samme situasjon som meg og som absolutt ikke gjør det for å få oppmerksomhet. Etter det er gjort deler man det med noen man stoler på, for å prøve å bli forstått og å prøve å tenke på noe helt annet. Noen ganger funker distraksjon i forkant også, slik at man kan unngå det, men mange ganger er det ikke mulig. Men det betyr så mye når folk forstår. Når de ber deg holde hodet oppe og kjempe videre. Og å vite at noen virkelig er der for deg om du kommer i en krisesituasjon.