Det er på tide å skrive noe, selv om ordene i hodet ikke gir noen mening. Tankene raser ukontrollert gjennom hodet, hvert eneste sekund av hver eneste time- hver eneste dag. Den eneste jeg virkelig kunne snakke med om alle disse tankene, og vite at jeg ikke ble avvist, er død. Sannheten kommer for en dag, og den har allerede begynt å lekke ut. Man kunne lese om det i Dagbladet lørdag 12. mai, men man kan også lese det på Dagbladet+ enda. Mysteriet Martine. Martine Beatricé Buckley. Mysteriet hvorfor måtte min bestevenninne dø av noe så uskyldig som en jævla lungebetennelse og hvorfor vil ingen ta på seg ansvaret for å ha sviktet henne.
Igjen føles det som om verden spinner rundt. Verden spinner og jeg prøver å holde meg fast. Jeg prøver å ta tak i noens hånd, noen som kan gi meg trygghet. Tryggheten min løper for fort, og jeg klarer ikke å holde følge. Jeg faller.
Den sviende smerten man føler om man skrubber kneet på asfalten. Bare at nå er den inni meg. I hjertet? I hodet? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at jeg bærer på den, hver eneste dag.
Plutselig er jeg høyt. Overalt. Jeg kan klare alt, jeg vet alt. Jeg er den aller beste. Så faller jeg, og det er ingen som tar meg imot. Jeg faller til jeg treffer det jeg tror er bunnen av brønnen og higer etter luft. Jeg prøver å svømme oppover, men så treffer jeg noe hardt. Bunnen. Var det ikke oppover jeg svømte? Solstrålene rekker ikke helt ned og jeg finner ikke veien ut av det mørke vannet.
Én dag er jeg ferdig her nede. I det kalde vannet. Én dag får jeg styrken – eller evnen – til å klatre opp og bli der oppe.
Første setning grep om meg så hardt, at jeg ikke klarte å slutte og lese. Det er ikke ofte det skjer altså! Har du noen gang vurdert å bruke smerten til å skrive en bok? ? Jeg klarer ikke å forestille meg engang hvor vondt det må være for deg, selv om jeg får et ganske godt billedlig inntrykk fra teksten.
Vi kjenner kanskje ikke hverandre, men hvis du vil snakke om noe så har du e-posten min ellers finner du Instagram/Facebook i toppmenyen på bloggen. Ofte kan det være til hjelp å snakke med mennesker man ikke har noe forhold til, selv om det ikke hjelper så veldig mye, så hjelper det forhåpentligvis litt!
Jeg godkjente kommentaren rundt én uke siden, men jeg har egentlig ikke visst hva jeg skulle svare.. Det betyr så mye å få «ordentlige» kommentarer. Jeg har egentlig alltid hatt lyst til å skrive bok, men enda mer nå ettersom bestevenninnen min som også ønsket det døde. Da har jeg liksom dobbel motivasjon til å klare noe.
Herlighet, så søt du er! Det betyr så mye.