Tilbakemeldingene her på bloggen og på facebook etter innlegget i går var overveldende. Det var i grunn helt fantastisk, og produserte enda mer tårer. Jeg har de siste tre dagene grått mer enn på utrolig lenge og det har alt å gjøre med overskriften.
Som mange vet så fikk jeg begynne i behandling på Linde etter mye om og men. Alt takket være fastlegen min. Men da jeg møtte opp til første møte i ..august? September? med støttekontakten min fikk vi oss begge et sjokk. Etter at jeg ble møtt med kommentarer som «hva har du egentlig her å gjøre?», «du går på for mye medisiner» og «du prøver å gjøre deg så spesiell» fra seksjonssjefen (…) var det ikke veldig fristende å dra tilbake da jeg ble innkalt til en samtale med en lege. Til min glede var det hvertfall en helt annen person, men det var ikke desto mindre skremmende.
Denne første timen var like etter jeg hadde fått Saga og jeg hadde henne derfor med overalt. Det har jeg forsåvidt enda ettersom hun fikk sin første løpetid bare 1.5 uke etter at jeg fikk henne og det ble litt surr, ekstra usikkerhet og mye hormoner for den lille snuppa. Hvertfall så måtte jeg inn alene, sånn at støttekontakten min kunne være med Saga ute og i bilen. Det var skummelt og ubehagelig. Det var noen spørsmål, men jeg måtte også fortelle mye av livshistorien min. Det har for meg vært vanskelig en stund ettersom jeg har møtt utallige nye mennesker i psykiatrien og helsesektor hvor det føles som de bare lytter med halvt øre og uansett hvor mange ganger jeg har «senket skjoldet» mitt har de liksom ikke satt pris på det. At jeg åpner meg, altså. Den andre timen på Linde var det mer intervjuaktige spørsmål. Jeg fikk også noen skjemaer på slutten som jeg skulle fylle ut i gangen før jeg dro. Det er jo noe jeg faktisk liker. Skjemaer, systemer, lister og generelt orden i ting er perfekt. Det blir nesten gøy, selv i psykiatrisammenheng. Den tredje timen, tirsdag 10. oktober, var litt tøffere. Legen hadde sett på svarene mine, samlet scorene og analysert en del. Da fikk jeg med andre ord noen svar på hva jeg scorer høyt på og hva som faktisk må jobbes med videre. Jeg gråt. For første gang på to måneder. Det var tøft å få vite at ting jeg har spekulert i, sagt til behandlere/helsesektoren og som jeg har følt på har vært rett. At behandlere og helsesektoren har tatt feil, selv da de nektet og påstod at jeg var feilen. Det er hvertfall slik det føles, at jeg, som person, er feil.
Legetimen i dag ble også preget av gråting. Det har blitt gjort forandringer i medisiner, jeg har begynt å faktisk sove om nettene og jeg har fått «pointers» på hva jeg må jobbe med. Ting som ligger i min natur. Mine personlighetstrekk. Som også faktisk har en logisk forklaring. Hvordan i granskogen skal du FORANDRE personligheten din? Det er ikke sånn at det er manipulativt, ondskapsfullt eller påfører andre skade. Det eneste det gjør er å holde meg tilbake. Og når det er sånn at det bare «er sånn» jeg er. Hva skal jeg gjøre?
#psykiatri #medisiner #autisme #utredning #dystymi #asperger #aspergerssyndrom #linde #dps #leger #recovery
*klem* <3
<3
Du, fine og herlige deg. Jeg synes du er fantastisk sterk og ikke minst veldig modig som må igjennom så mye, det er ikke noe jeg unner noen og spesielt ikke deg, for jeg vet og har selv vært der. Det med å unngå folk, bare det å holde seg tilbake er ikke galt, men kan være slitsomt – og ja, det store spørsmålet er hvordan man skal forandre på det? (Spesielt om det er et problem for en selv og andre).. Jeg har ikke svaret, men jeg vet at jeg er her om du trenger meg og jeg vet hva du går igjennom, selvom du er alene med nettopp dette – så husk at jeg ALLTID er ved din side no matter what, bbygirl. <3
<3