Marerittet som ble virkelig

Akkurat nå er livet vondt, og det har det vært i tre uker. Det føles urettferdig og verdenen min er i tusen knas. Marerittet jeg ikke trodde jeg skulle oppleve, og hvertfall ikke før om flere år, skjedde.

På en rutinesjekk hos Vestfold dyrehospital fikk vi vite at min kjære, elskede, vakreste og beste Emine var syk. Veldig syk. Så syk at det ikke var noe å gjøre. Vi fikk ingen forvarsel, ingen opplagte tegn på at noe var galt, så beskjeden var uvirkelig.

For tre uker siden, mandag 14. august 2017, måtte jeg ta farvel med min beste venn. Min datter. Min sjelevenn. The love of my life. Emine.

Jeg fikk ha henne i 4 år og 30 dager. Jeg fikk følge hennes utvikling fra en usikker, redd, forsiktig og engstelig gatehund til en sprudlende, trygg (hvertfall hjemme), pratsom, aktiv, smart, hengiven og kosete bestevenn på fire ben. Hun var uten tvil the love of my life og det beste som har hendt meg. Hun var med da jeg begynte på vanlig videregående etter to år på SMI-skolen. Hun var med min side da jeg møtter Petter. Hun var min støtte da jeg ikke orket mer skole og som 19-åring flyttet hjemmefra. Hun var alltid der med den lille snuten, varme og myke pels og sine heeelt unike koselyder. Da jeg ikke kom meg opp om morgen hoppet hun opp i sengen min for å slå meg i hodet og da jeg var lei meg var hun alltid der for å ta imot tårene mine.

Mitt lille, fantastiske og elskverdige gull ble 6.5 år gammel. Livet endte så altfor brått og tidlig for den sjarmerende blandingen av Pekingeser, Basset og Grand Danois som var min lille solstråle.

Det var med ekstrem stor sorg jeg dro ned til dyrehospitalet for å hente urnen hennes 23. august, men for meg var det nødvendig. En del av det å leve videre.