På lørdag tok jeg det største steget på lenge. Jeg skulle utfordre angsten min og meg selv med en konsert. Jeg har ikke vært på konsert på over 3 år, men jeg tenkte at nå som yndlingsbandet mitt of all times var i Norge så var det da jeg kunne prøve.
Desverre gikk det ikke så bra. Ikke i det hele tatt. Jeg var anspent og kvalm i forkant, men som mange andre dempet jeg det med alkohol, og det funket frem til jeg begynte å bli edru når det nærmet seg at Tyler og Josh skulle komme på scenen, etter at Bry hadde varmet opp for dem. Folkemengden og følelsene som strømmet på under «Heavydirtysoul» og «Migraine» i kombinasjon med at Tyler la seg ned på scenegulvet ble for mye. Tårene strømmet, kroppen ristet, jeg higet etter luft og alt ble svart.
For meg er det som en rullgardin. En rullgardin som blir dratt ned med ekstrem kraft av noen andre enn meg selv. Det blir tomt i hodet mitt, kroppen blir nummen og jeg svetter ekstremt samtidig som jeg er kald. Tårene strømmer nedover kinnene mine mens jeg konstant prøver å tørke de bort. Til slutt går det ikke, jeg holder hendene foran ansiktet, faller sammen på gulvet og rister.
Jeg måtte gå ut og ble møtt av ei jente fra Røde Kors. Hun fulgte meg til utgangen på andre siden av spektrum og jeg ble tatt vare på av noen vakter. Jeg fikk et glass vann og de prøvde å få meg til å puste rolig og snakke om hva som hadde skjedd. Etterhvert kom Martin – han jeg dro på konserten med – ut til meg og passet på meg en stund før jeg bestemte meg for å prøve igjen. Jeg hadde stoppet å gråte, men så fort jeg kom innenfor dørene på spektrum begynte det igjen- men jeg var målbevisst. Jeg ville vise alle at jeg kunne klare det. Desverre gikk det ikke.
Jeg ble sittende utenfor konsertsalen, i gangen, og gråte. Røde kors var bortom meg ofte. Det kom flere fans og spurte om det gikk bra. Jeg nikket. Hva skulle jeg ellers gjort? Ødelagt konserten for andre? Aldri.
Jeg sitter igjen med en følelse av maktesløshet og frustrasjon. Hvorfor kunne jeg ikke klare det? Bare denne ene tingen? Men det er som sangen «Guns for hands»,
«I’m trying, I’m trying to sleep,
But I can’t, but I can’t when you all have,
Guns for hands, yeah»
Å legge ut et bilde etter at jeg har hatt angst- og panikkanfall er ikke noe jeg har gjort før. Jeg skammer meg jo, men jeg la alikevel bilde ut på instagram. Jeg har fått overveldende respons fra både kjente, ukjente og TøP fans. Jeg angrer ikke på at jeg la det ut, for det er faktisk sannheten. To bilder, uten filter. Uten å pynte på sannheten. For dette er så viktig, det er så viktig å være ærlig! Men jeg fikk et sjokk.. Jeg hadde ingen anelse om at angsten var så ille, at jeg var så dårlig, at jeg har en så lang vei å gå.
#asperger #aspergerssyndrom #autisme #angst #panikkangst #sosialangst #twentyonepilots #twentyønepiløts #blurryface #konsert
Får så vondt.. For du fortjente virkelig at dette skulle gå bra. Du er sinnsykt tøff som velger å skrive om det.
Husk at det er verden som er gæren og bare du som er normal <3
Petter Haugland: Vi trenger mer åpenhet rundt det her, og jeg håper at flere klarer å stå i sine ting ved at jeg starter.
Takk <3 Haha
Du er ikke alene om angsten.
Angsten gjør at jeg føler meg maktesløs, og er min største grunn til at jeg ikke er i jobb.
Du dro på konserten, det skal du ha! Det er utrolig tøft av deg! Og du klarte å stå i det litt, og litt er nok! Du er helt rå! Det er lov å gråte, og det er lov å ha det vondt. Du er definitivt ikke alene.
Angsten suger, men du står fortsatt oppreist, det er en seier i seg selv!
Victoria: Tusen takk for en hyggelig kommentar! Jeg håper bare at ved at jeg faktisk prøvde meg, så vil de rundt meg se hvor alvorlig det faktisk er.. Spesielt behandlere/lege o.l.. Vi må bare fortsette å stå på. Hva om vi kan bli friske en dag?
Du er så fantastisk at jeg ikke har noen ord på det, beste. Du er råtøff som valgte å gjøre det her, på tross av alt som kunne skje og det som skjedde. Ikke skam deg, for du valgte å prøve – og det er det beste man kan gjøre, du er beundringsverdig! 💙
Jeg kommer alltid til å være ærlig med deg, og altid være her for deg uansett når, hvor, og hva det gjelder. 💙 … Du og jeg – 2 bjørner i hi. Ilu masse, masse.
Marty Beatricé: Tusen takk babe <3 Det betyr så mye at folk ser at jeg har prøvd, du aner ikke.
2 bjørner i hi <3
Det viktigste vi med angst gjør er å prøve å utfordre, du klarte å utfordre deg litt, men hvis du utfordrer deg for mye på en gang så kan det bli mye verre.
Kjenner til dette og har det på samme måte :/
Sammen er vi sterke <3
Minunate: Blir nok ikke de største utfordringene fremover, hehe..
Sammen er vi sterke, ja <3
<3
frkpersson: <3
Så fint at du prøvde å utfordre deg selv, for jeg vet hvor hardt det kan være! Akkurat nå hadde jeg aldri turt å utfordre meg selv til å gjøre noe jeg har angst for. Du prøvde iallefall, stå på <3
mairho: Ville jo så gjerne, ettersom Twenty One Pilots er mitt absolutte yndlingsband. Er fortsatt skuffet over meg selv for at jeg ikke klarte det, og jeg tenker ekstremt mye på det.. Men som du sier- jeg prøvde hvertfall! Er veldig glad jeg gjorde det <3