Jeg har ikke telling på hvor mange ganger de siste ukene jeg har sagt til meg selv at «nå, nå skal du skrive noe, Padmé!». Jeg har satt meg ned, åpnet blogg.no fanen og klikket på post, men der stopper det. Noen ganger har det faktisk stoppet med tanken også, på tross av at jeg egentlig har så altfor mye å dele.
Jeg har nå bodd på Nøtterøy igjen i en måned, og samtidig som det føles deilig så er det også ubeskrivelig tungt. Påkjenningene ved forholdsslutt er vonde nok – selv for nevrotypikere – men å også måtte flytte, det har egentlig blitt for mye. Det har riktignok skjedd mye fint etter at jeg flyttet tilbake, ikke misforstå, men det er ofte enklere å henge seg fast i det vonde, det vanskelige og det som ikke er så bra som du hadde ønsket.
De siste ukene har jeg tilbragt mye alene på rommet mitt, men jeg har også sovet hos Tina, vært i Sverige, møtt nye (og gamle) mennesker og ikke minst hatt en utrolig fin helg på Middelalderfestivalen med fine mennesker. Jeg bruker mye tid på å tenke, planlegge og drømme. Jeg prøver å tenke positivt og se fremover, og jeg teller til og med ned dagene til jeg har time med min nye fastlege, slik at jeg (igjen) kan bli henvist til autismesenteret og psykiatrien for å få noen å snakke med. Autismesenteret i Vestfold er noe av det beste og flotteste som finnes, og jeg gleder meg virkelig til å få veiledning, hjelp og støtte derfra igjen.
Dette beskriver matinntaket mitt i helgen- pizza!
#asperger #aspergerssyndrom #autisme #forandringer #skrivesperre #mentalhelse #psykiatri
Jeg er glad det finnes Autismesentere, og at du ser frem til å komme dit igjen. Det er noe, Padmé. Du kjemper! Og jeg er stolt av deg. Jeg skjønner godt at det gjør vondt å flytte. Vondt å rive seg ut av rytmen man var i. Og noen ganger trenger også vi en blogg-pause selv om vi har uendelig mye å dele.
Helene Aspergerinformator: Tusen takk, Helene! Å få bekreftelse på at man kjemper er utrolig deilig.